Påskeaften hadde jeg gleden av å gå en tur med Kirkens Bymisjon.
Krus med varm suppe var trygt plassert i vogna på en av Kirkens Bymisjons sykler, isolert mot det litt kalde været utenfor.
Med plasthansker på hendene, og godt utstyrt med antibac, serverte vi suppe til de som stoppet opp. Noen var sultne, andre søkte råd eller ville bare ta en prat. At suppen ble servert fra sykkel og ikke i en av Kirkens Bymisjons kafeer, er eksempel på noe vi har sett mye av i disse rare ukene siden midten av mars: Evnen til å snu seg rundt og tenke nytt når en krise endrer vår hverdag. Evnen til å stille opp for andre.
Kirkens Bymisjon tenkte raskt alternativt da kafeene deres måtte stenge for å hindre smittespredning. Hvorfor ikke bruke suppesykkel? For vi vet jo at det nå, mer enn noen gang, er behov for å se de mest sårbare blant oss. De som kanskje ikke har noe fast sted å bo. De som har mistet jobben. De som ikke har familie.
Dugnad er et godt ord. Det står for fellesskap. Vi jobber sammen for å få til noe bra. Denne våren har, underlig nok, det å holde seg unna andre blitt en del av dugnaden. Vi tar hensyn ved å holde avstand.
Kanskje har denne krisen gjort ensomhet til et mindre tabu.
Når man holder seg fysisk borte, blir behovet for annen kontakt desto viktigere. Det har blant annet hjelpetelefonene merket. Flere enn før ringer inn fordi de trenger noen å snakke med. Kanskje har denne krisen gjort ensomhet til et mindre tabu. Jeg hørte én som satte ord på nettopp dette: Det at mange nå er mer isolert, gjør at jeg, i min ensomhet, føler meg mindre alene.
Selv om vi fra slutten av april kunne lempe litt på noen av de mest inngripende smitteverntiltakene, må vi fortsatt ta hensyn ved å holde avstand. I lang tid har vi ikke fått besøke eldre og andre med underliggende sykdommer. Vi vet ikke hvor lenge det varer, men fremdeles må vi trøste uten å gi klem.
Jeg vil be alle om å huske på de ensomme, også fremover. Fortsett med å ringe de som ikke kjenner så mange og som sjelden kommer seg ut. Også dette er en del av vår dugnad.
Jeg har sagt at vi i Norge er gode på skippertak, men lurt på om vi er like gode på langdistanse. Det er utholdenhet som kreves i en krise som dette. Landet vårt, og verden rundt oss, vil preges i lang tid. Ettervirkningene vil sitte i.
Mange har spurt meg om hvordan jeg kan være sikker på at beslutningene vi tar er riktige. De lurer på hvordan jeg vet hva som er riktige tiltak. Svaret er at jeg ikke er sikker. Vi har svært dyktige faginstanser i Norge, mange eksperter, men tar likevel beslutninger i et ukjent terreng. Vi prøver oss frem og justerer kursen underveis.
Det er lov for alle å være usikre i den situasjonen vi står i nå. Det er helt greit å være redd eller frustrert fordi svarene våre ikke er så tydelige som man kunne ønske seg.
Frustrasjonen kan handle om dagene her og nå, og om hvordan livet blir fremover. Mange tenker på helsen sin, eller kanskje helsen til noen man er glade i. Man kan være redd for at økonomien ryker. Mange har blitt permittert. Jeg håper de så raskt som mulig kommer tilbake i jobb.
Jeg synes, på tross av alt som er vanskelig, at denne krisen også har fått frem mye fint. Over hele landet melder frivillige organisasjoner om stor pågang av mennesker som vil hjelpe til. Det arrangeres nabohjelp på Facebook. Folk trår til med hundelufting og handling. Arrangementer som konserter og gudstjenester foregår nå online, til glede for mange.
Jeg synes også tonen i nettdebattene har blitt bedre. Mindre hatsk. Alt dette gir meg håp. Håp om at krisen har styrket vår omtanke for andre. Jeg håper dette er en trend som varer, også når samfunnet vårt er mer tilbake til normalen.
Statsminister Erna Solbergs innlegg er også publisert i spalten «Gjesten» i magasinet BY (Kirkens Bymisjon, nr 2/2020.)