Våre fattige kjente i Romania mangler mat og vann. Fordi de er romer.
På telefonen har jeg fem ubesvarte anrop, alle fra ukjente rumenske retningsnummer.
Jeg skal til å ringe det siste opp igjen før jeg blir avbrutt av et sjette anrop.
-Maren, endelig fikk jeg tak i deg , lyder det fra andre siden.
-Alina! Utbryter jeg, glad for å høre en kjent stemme, etter uker på hjemmekontor.
Det er tiggeren, aktivisten, foredragsholderen og mammaen Alina.
-Jeg er hjemme i Romania og vi trenger hjelp nå! sier hun med skjelvende, men klar røst.
-Du vet at vi har snakket om den brønnen vi mistet i nabolaget og at vi alltid må be naboene om drikkevann? Nå har vi blitt stengt inne og får ikke lenger spørre naboene om vi får fylle vannflaskene hos dem. Ikke engang barna får tilgang til drikkevann. Du må hjelpe oss, jeg vet ikke hva vi skal gjøre!
-Har dere snakket med kommunen? Spør jeg, vel vitende om at det ikke har ført til noe før, og neppe vil føre til noe nå. Magen knyter seg.
-Kan du ringe til dem, Maren? De vil ikke snakke med romer.
-Mamma, jeg er sulten! sier et barn i bakgrunnen. Alina begynner å grine.
Hun forteller at kommunen har flyttet den eneste brønnen de hadde. Nabolaget har ikke rukket å samle inn penger til en ny før pandemien slo inn. Nå er politi og militæret sendt til nabolaget for å passe på at ingen går ut.De behandler oss så dårlig. De tror nok at det er vi romer som har viruset. Barna kommer til å sulte i hjel!
Jeg blir kvalm fordi jeg vet. Jeg vet at Alina er rom og bor i et fattig og isolert nabolag i Romania. Jeg vet at tilgangen til helsehjelp, vann, mat, skole, arbeidsplasser og tillit er bortimot ikke-eksisterende. Jeg vet at det bor 11 barn og 7 voksne tett i tett på en liten gårdsplass. Jeg vet at Alina og storfamilien er helt avhengig av at hun reiser til Norge for å tigge penger, slik at de kan betale strøm og jobbe med den lokale brønnen. Slik at de har mat til barna, kan sende dem på skolen og kan bygge tak til vinteren. Det går opp for meg at jeg nå, via telefon, er vitne til at koronakrisen rammer de fattigste. Hjemmekontor har fått en ny dimensjon.
Jeg skriver et enkelt brev til UNICEF i Romania med overskriften: «Akutt vannmangel for flere romerfamiler og små barn i Bengesti!». Jeg skriver kort og utvetydig at de må sende noen ASAP til stedet og at det står om liv. Jeg får aldri svar. Jeg skriver til en rumensk rettighetsorganisasjon for romer i Romania. Det samme : «Alarm, alarm, kom fort! Disse menneskene kommer til å dø om det ikke blir handlet nå!» Jeg skriver skritt-for-skritt oppskrifter for hvordan de kan ta kontakt med de ansvarlige i kommunen.
Jeg ber dem huske å gjøre opptak av samtalen. Etter flere år med erfaring fra sosialt arbeid i Romania, vet jeg at de i beste fall får tak i en overarbeidet og grovt underbetalt sosionom med 200 lignende saker, og en sjef som ber hen ikke prioritere romer; hvis de i det hele tatt tar telefonen.
Jeg får svar av en medarbeider i en ideell organisasjon i Bucharesti: «Har du et telefonnummer jeg kan nå dem på?» Jeg sender samtlige nummer, navn, adresse og e-post, og sier at de må kjappe seg, det står om liv! Ingen svar. En uke går. Flere mailer, flere instanser, flere rop om hjelp. Ingen svar. Barnetrygden uteblir. Ingen svar. Uker går.
Min telefon ringer i ett.
–Maren, vi har ikke vann eller mat! Hva om vi blir syke? Vi kan ikke betale strømregningen, det er kaldt! Barna griner med hese stemmer i bakgrunnen. Situasjonen strammer seg til.
Alina er redd for sine nærmeste. Hun kjemper en desperat kamp for at hennes barn og resten av familien skal overleve. Ingen hjelper, ingen stiller opp. Hun vil tigge penger som skal redde liv. Hennes families liv. Men det er ikke mulig for henne å tigge i Norge nå. Grensene er stengt.
Vi vet at mange fremdeles skal dø før hjelpen kommer, hvis den kommer. Mange flere skal dø av mangel på rent vann og helsehjelp i Europa. Vi vet at mange av disse er romer, vi vet at dette kunne vært unngått.
Vi vet at mange fremdeles skal dø før hjelpen kommer, hvis den kommer.
Sannheten om tilreisende romer i Norge er vond, men ganske enkel: romer har vært slaver i Romania i 500 år. Da slaveriet opphørte på andre halvdel av 1800-tallet, stod tusenvis av romske familier uten eiendom, hus og arbeid. Det har vi aldri tatt et ordentlig oppgjør med, og det er dette som gjør at romer i dag sterkt rammes av fattigdom. Fordi vi bokstavelig talt har bygget rikdom på deres rygger.
Mens romer i hele Europa jobber beinhardt for å komme ut av fattigdomsspiralen, sitter store deler av den ikke-romske majoriteten og gir et historieløst og usant bilde av at millioner av romer i Europa er selvforskyldt fattige; og at mangel på basisbehov, sosial mobilitet og inklusjon i storsamfunnet skulle være et slags kulturelt valg. Denne holdningen skaper større avstander, større utfordringer, mindre handlingsmuligheter og økt fattigdom. Dette er sannheter vi kjenner, og dette er spennet vi til daglig jobber med. Men det vi ser nå, er en verdensomspennende pandemi der mest utsatte treffes hardt og nådeløst, i tillegg til allerede store utfordringer.
Det er vanskelig å kjenne på maktesløsheten på hjemmekontor på Grünerløkka.
I Norge tar vi hjelp for gitt. Hjelp de kanskje ikke kan få. Det er vanskelig å være menneske uansett fagbakgrunn når vi er vitne til at folk blir alvorlig syke og dør. Når statistikken ikke bare er tall, men kjente stemmer og mennesker vi er glade i. Det er vanskelig å kjenne på maktesløsheten og fortvilelsen på hjemmekontor på Grünerløkka.
Alina og jeg snakker sammen nesten hver dag. Jeg har vondt i magen mens jeg venter på at hun skal ta telefonen, og en dag skal fortelle at noen ikke overlevde natten. Jeg skammer meg over å ikke kunne gjøre mer.
Jeg skal fortsette å ta den telefonen. Jeg skal ta den hver gang, selv om jeg ikke ofte klarer noe annet enn å lytte og si lykke til. Til de som mener at dagens politikk er forsvarlig og at vi har råd til å miste disse livene: Jeg håper inderlig at dere også tør å ta disse telefonene selv.
• Hvis du vil hjelpe familier som Alinas akkurat nå, kan du for eksempel støtte Røde Kors eller UNICEF som har egne tiltak for fattige familier i Romania.
(Dette innlegget ble først publisert i Dagbladet 8.5.2020)