Denne gangen
Dette livet
Du stilte deg i kø
Snek ikke
Selv om tiden gikk og alt forble det samme
Du ventet stille mens det stormet på innsiden
Men det ble ikke din tur
I dette livet
Til slutt gikk du ut av køen
Ut av livet ditt
Og inn i fortiden
Kanskje ventet alle minnene våre der
Du lever i minnene, like friskt som de gode dagene
Du kommer innom som en lett bris i en grå hverdag
Eller som en sår påminnelse om alt som var.
I minnene kan du få meg til å le
Men også gråte…
For det er så vondt å tenke på
At det aldri ble din tur.
Som rusavhengig må du regne med å vente
På søknader
På innleggelse eller rehabilitering
På forståelse
På medisinering eller psykolog.
Du vil måtte vente på å bli hørt,
dersom du ikke har noen som kan rope for deg.
Du vil føle deg uviktig i dette store bildet
bestående av politiske avgjørelser og pengesekker, som skal deles mellom motorvei og helse.
Penger forvaltet av folk som kanskje ikke kjenner behovene dine.
Familien din skal være ganske tøff
Og tålmodige med både deg og systemet.
Jeg har et stort ønske om at køen blir litt kortere for dere som fortsatt kjemper der ute.
At systemet følger dere opp raskere for hver kø dere står i.
At de pårørende blir tatt vare på, nettopp som den enorme ressursen de er.
Hadde vi ikke hatt dem, kunne det allerede store antallet døde vært så uendelig mye større.
Så takk.
Takk til dere som kjemper for noen dere er glad i. Dere vil aldri angre på det.
En liten påminnelse om at Verdens Overdosedag handler om mer enn rus.
Vi skal minnes de som ikke lenger er blant oss.
Vi skal ta vare på de vi enda har her.
Vi skal vise omsorg for de som ikke har det like godt som oss.
Vi skal sørge for at politikerne våre også ser denne veien.
Vi skal ganske enkelt være ressurser for hverandre.
Bare på denne måten, kan vi alle få slippe gjennom køen.
Til de vi har mistet og de som står igjen.