Overgangene i livet krever noe av oss. Alt blir usikkert. Vi kan ikke fortsette som før.
Kommoden er gammel og knirker når vi flytter den fra dens vante sted. Jeg kan godt forstå at den protesterer, men det må gjøres, det må den forstå. Og så kommer knirkingen til å minne meg om kista til bestefaren min, da vi tok tak og løftet den og bar den ut av kirken, til hullet i jorda der ute. Som det knaket i den kista! Som om selve bunnen kunne falle ut og bestefar gå i gulvet! Jeg så på skruene, de var mange, bestefar var tung, men alle disse skruene, den kom til å holde til bestefar var skipet ut. Den måtte bare få lov til å ytre denne siste protesten.
Knirking i sammenføyningene. I et møbel, i en kiste, i et liv. Det knirker der et stykke er skrudd, limt, tappet, sinket eller gjæret sammen med et annet. Møbler, kister, mennesker og livsløp er aldri bare ett stykke, aldri såkalt hel ved. De er satt sammen av ulike stykker, av ulik type og kvalitet, føyd sammen med godt eller mindre godt håndverk, ut fra de betingelsene som gjaldt. Så ble det som det ble, dette møbelet, mennesket eller livet.
Selv har jeg en hang til å bevare, når det går an. Kontinuitet og gradvise overganger, heller enn harde brudd, hvis det går.
Peder Kjøs
Det er knirkingen som bringer folk i terapi. Knirkingen mellom deler av dem selv, deler av livet, mellom dem selv og andre. Så det er sammenføyningene vi ser mest på. Folk er forskjellige, terapeuter også, og naturligvis er det noen som befatter seg mest med delene, selve treverket. Noe kan kanskje byttes ut. Noe nytt kan kanskje føyes til, noe bare fjernes. Noen vil det helst sånn. Selv har jeg en hang til å bevare, når det går an. Kontinuitet og gradvise overganger, heller enn harde brudd, hvis det går.
Psykoanalytikerne Erik og Joan Erikson beskrev menneskets utvikling gjennom livet som en passasje gjennom åtte psykososiale stadier, hver med sine utfordringer. På hvert stadium møter de biologiske driftene våre ulike krefter i omgivelsene. Erfaringene former oss. Som spedbarn har vi behov for å bli tatt vare på, og hvordan behovene blir møtt bestemmer om vi utvikler tillit eller mistillit til verden. På neste stadium, rundt to-årsalderen, vil vi utforske verden. Vi møter nederlag og seier, og utvikler selvstendighet eller tvil på oss selv.
Ved hvert stadium lager vi sammenføyninger mellom oss og verden, og utvikler håp, selvstendighet, kjærlighet og så videre fram til livets siste stadium, hvor vi kan oppnå visdom. Stadiene føyes sammen ved at vi møter krisene og mestrer dem. Eller, slik det ofte blir: Vi får det ikke helt til. Krisen synes overmektig. Vi sliter. Det knirker. Inni oss og mellom oss.
Overganger er det normale. Strekningene mellom er unntakene.
Overganger er det normale. Strekningene mellom er unntakene. Dager som bare rusler av sted, hvor rutiner og vaner styrer, hvor ingenting uventet skjer, kan være gode dager. De er hvilestrekk. Men så kommer overgangene og krever oss. Alt blir usikkert. Vi kan ikke fortsette som før. Det stilles spørsmålstegn ved alt. Er jeg bra nok? Kan jeg elske noen? Kan noen elske meg? Har det jeg gjør noen verdi for noen?
Det er da det kan være godt å tenke på overgangene som sammenføyninger, heller enn som brudd. Hvordan føye neste stadium inn i det nåværende? Hva bør jeg ta vare på? Hva skal det nye være? Hvordan få det til å passe? Hvordan skru, lime, tappe, sinke eller gjære delene sammen? Mitt gamle jeg og mitt nye? Deg og meg?