Da koronaviruset gjorde at hele Norge stengte, følte jeg at jeg var tilbake i krigen igjen. Over natten ble angsten jeg levde med i Syria aktivert på ny.
Det startet den dagen Norge stengte ned. Det var midt på vinteren i Tromsø, kaldt og masse snø. Da jeg gikk ut av døra den dagen, var alt annerledes enn det pleide å være. Det var ingen folk i gatene, byen var helt død. Snart stengte alle butikkene, og skolene også. Det ble farlig å bevege seg ute på gata. Man kunne jo bli smittet av koronaviruset – og like ille: Bringe det videre til andre.
Det ble farlig å bevege seg ute på gata. Man kunne jo bli smittet av koronaviruset – og like ille: Bringe det videre til andre.
Rania Yaquob
Jeg hadde begynt å trives godt i Norge. Tre år hadde gått siden jeg og barna mine kom til Tromsø som flyktninger fra Syria. Mannen min hadde reist hit halvannet år tidligere. I starten var det tøft, jeg slet med ryggen og kunne ikke fortsette på voksenopplæringen. Det første året lærte jeg ikke norsk i det hele tatt, og så nesten ikke folk. Det var vanskelig, i Syria var jeg vant med å ha masse venner, familie og naboer rundt meg. Jeg jobbet som lærer, og vi trengte aldri å tenke på penger. Her måtte vi snu på hver krone, og jeg følte meg isolert.
Det hjalp da mannen min tipset meg om Kirkens Bymisjon her i Tromsø. Jeg ble kjent med tilbudet deres, Demokratiskolen, for kvinner som er nye i Tromsø. Jeg var med der nesten hver onsdag. Jeg likte miljøet og måten de snakket på der. Her kjente ingen seg mindreverdig.
Etter hvert bestemte jeg meg for å begynne som frivillig, og noen måneder etter ble jeg fast ansatt. Nå har jeg ansvar for klesbutikken med brukte klær, og jeg jobber mye med andre kvinner fra andre land som er i Tromsø. Jeg snakker arabisk, og kollegaene mine sier at jeg er en fantastisk ressurs. Jeg kan nå ut til andre miljøer på en annen måte enn de får til selv.
Det var en av disse dagene jeg skulle på jobb i Kirkens Bymisjon at Norge stengte ned. På TVen så jeg statsminister Erna Solberg holde pressekonferanse. Da jeg gikk til jobb dagen etter, var det helt dødt og stille i gatene. Det var som å komme tilbake til krigen i Syria, en krig jeg levde med i seks år.
Alt rundt meg minnet meg om krigen. De tomme gatene, at alle var redde for å være ute, og holdt seg inne for seg selv. Å ikke kunne være med dem man elsker. Det å være redd når barna dine, mannen din, går ut – fordi det er farlig å bevege seg ute. Den redselen og tilbaketrekningen man så i ansiktet på folk ute på gata. Måten alle mennesker ble redusert til et tall, lest opp i nyhetene som antall smittede og døde hver dag. Akkurat som i krigen.
Alt rundt meg minnet meg om krigen. De tomme gatene, at alle var redde for å være ute, og holdt seg inne for seg selv. Å ikke kunne være med dem man elsker.
Rania Yaquob
Med ett kjentes Norge ikke lenger like trygt ut. Vi hadde rømt fra krigen i Syria for å finne trygghet, men nå kjentes det ut som det var en annen krig i Norge. Angsten som lå skjult i kroppen fra alle disse årene med krig ble reaktivert.
Jeg husker da vi først kom til Tromsø, og vår første reaksjon var å gjemme oss under senga da vi hørte et fly fra flyplassen. Kroppen responderte automatisk, trodde at nå kommer det en bombe. De tomme gatene under koronatiden ga meg samme følelsen igjen når jeg hørte en høy lyd, eller en høy stemme. Jeg får vondt i magen bare jeg snakker om det.
I ettertid har jeg snakket med mange andre flyktninger som har hatt det som meg. Gamle traumer har blitt vekket til live. Noen har vært så redde at de ikke har ønsket å sende barna sine til skolen igjen, selv etter at de fikk mulighet til det igjen. Gammel frykt sitter fortsatt sterkt i.
For meg går det bedre nå. Det har hjulpet at samfunnet har begynt å åpne opp. Selv om det også minner litt om krig, på en måte. For det var det vi gjorde, i de periodene da det var pause i bombene: Vi søkte etter en følelse av normalitet. Da gikk vi ut, sendte barna på skolen, åpnet butikkene – før bombene startet på ny. Som vi vet at kan skje med smitten i Norge også.
For tiden hjelper det meg mye å komme på jobb i Kirkens Bymisjon. Det er fint å kunne møte andre og få informasjon. Og det hjalp for meg å høre Erna Solberg si på pressekonferanse at alt skal bli bra. Vi må bare være tålmodige, og jobbe for å få det til.