Mange av de eldre vi møter er slitne av å være redde, og lei av å bli frarøvet kontakt med omverdenen. Jeg frykter at ensomheten snart tar flere liv enn korona-smitten. Nå trenger alle å få være en som noen er opptatt av.
Er det ikke paradoksalt at det som beskytter oss mot viruset også gjør oss syke? Vi må isolere oss og holde forsvarlig avstand. Men noen går på veggen av ensomhet.
Isolasjon og ensomhet er blitt en daglig trussel mot folks mentale helse. Vi er sårbare og nesten hjelpeløse mot et virus vi ikke kan se.
Pandemien rammer oss alle, men fordeler skjevt. Vi som har helse til å gå tur i skogen, og digital kompetanse til å snakke med venner på nettet, klarer det bedre. For den som ikke kan gå uten et hjelpemiddel og aldri har rørt en PC er denne tiden mer mer krevende. Vi er flokkdyr, og uten stimuli fra hverandre visner vi.
Pussig stillhet
Vi har alle det lille barnet i oss som trenger å bli sett, holdt og bekreftet. Når barn gråter vil vi trøste med rolige ord, nærhet og omfavnelse. Nå er trøsten utenfor rekkevidde for mange. Når ord ikke strekker til er klemmen det eneste språket vi har. Nå står vi rett opp og ned og forsøker å formidle klemmer gjennom rare fakter og pussig stillhet.
Nå er trøsten utenfor rekkevidde for mange.
På Engelsborg Ressurssenter for eldre og pårørende får vi nå lov til å holde åpent. Det er vi takknemlige for fordi vi ser at det nå er viktigere enn noen gang.
«Ungdommen må forsake mest» sa psykolog Atle Dyregrov på TV nylig.
Selvsagt kjenner de unge på større endringer med smittevern og koronagrenser, men dette er ingen konkurranse.
En å være opptatt av
For oss er det de eldre som er nærmest. Det er denne gruppa vi er mest opptatt av. Alle trenger å være en som noen er opptatt av.
Alle trenger å være en som noen er opptatt av.
– I vårt arbeid på ressurs-senteret er vi opptatt av dem vi kjenner godt, som kommer inn døra og tar til tårer av glede over at de har et sted de får komme inn til. Og når de tør, kan de kanskje fortelle at tårene også handler om at i år kommer ikke oldebarna fra Bergen til Oslo for å feire jul som før, og vi hører: «Men det er ikke så farlig med meg, jeg trives i mitt eget selskap, jeg. Har jo TV og det er jo så fine programmer i jula».
– Vi er opptatt av den vi aldri har sett før, som trår forsiktig inn døren og spør; «Kan jeg få være her?».
– Vi er også opptatt av de som sosionomen vår besøker hjemme. De som sier «det er alltid koronatid for meg.» De som alltid sitter alene uten familie eller nettverk, men som får besøk av sosionom og bydelens hjemmetjeneste- nå som før. Noen har sagt at det oppleves mer rettferdig under pandemien, for nå har flere det på samme måte.
Pårørende som sliter
Pårørendeskolen ved Engelseborg er et byomfattende tilbud for pårørende til personer rammet av demens. Flere har siden mars vært alene med sin ektefelle med demens. Tilbudene ble redusert. Saksgangen er tregere og dag-sentre har ventelister på grunn av redusert kapasitet. Slitasjen på pårørende er merkbar. Vi har valgt å holde Pårørendeskolen gående fordi vi vet at de som kommer trenger denne pausen. Et pusterom i en krevende omsorgsrolle.
Vi holder åpent på Engelsborg. Her skal folk få være så langt det går, uansett hvordan de har det. Familien Engelsborg står klare med smittevernstiltak og meningsfulle aktiviteter. Alle trenger å bli sett. For ikke å dø av ensomhet.