Når ble barn et produkt som skal selges på anbud? Det høres sykt ut, men det er virkeligheten slik jeg som miljøterapeut opplever den. Regelverket truer livsløpsarbeidet i omsorgen for barn.
Jeg jobber på Heggeli Barnehjem i Kirkens Bymisjon, som miljøterapeut. Der har vi det vi kaller et livsløpsperspektiv for barna. Det betyr at vi har fokus på tilhørighet og relasjon. Heggeli barnehjem har stått i over 100 år, og barna som flytter inn til oss blir et Heggeli-barn. Dette skaper en følelse av å høre til, og i mangel på andre familier, blir man en del av Heggeli-familien. Heggeli-familien består av engasjerte miljøterapeuter og familieterapeuter, og barn som dessverre ikke har fått den oppveksten de fortjener.
Slik kan bakgrunnen være for mange av barna som bor hos oss:
•Barnevernet tar over omsorgen for et barn, da flytter det som oftest til et beredskapshjem i påvente av et fosterhjem.
• Så flytter barnet til et fosterhjem. Av og til blir belastningen på fosterhjemmet for stort, og barnet må flytte igjen.
• Da flytter det til et nytt beredskapshjem i påvente av et nytt fosterhjem.
• Barnet flytter så i et nytt fosterhjem. Også denne gangen blir barnet nødt til å flytte fordi belastningen ble for stor for fosterhjemmet.
• Her kommer Heggeli inn i bildet, med modellen som vi brenner for.
Hvor er barnets beste i disse anbudsrundene?
Heggeli-modellen
• Når et barn kommer til oss blir det en del av Heggeli-familien. Barnet bor sammen med 2-4 andre barn og 2-3 miljøterapeuter. På Heggeli bor det barn som er i samme situasjon og miljøterapeuter som har mye erfaring med å møte barn i samme situasjon. Fellesskapet og tilhørigheten man opplever er unik.
• Mens barnet bor på Heggeli arbeider familieterapeuter på huset, med det enkelte barnets sak. De jobber med å velge et nytt fosterhjem. De er tett på barna, og miljøterapeutene er nøye i utvelgelsen av et nytt hjem for barnet.
• Det kan ta mellom 1-2 år før barnet flytter til et fosterhjem. Dette fordi barnet som kommer til oss ofte har tilknytningsforstyrrelse og trenger mye hjelp og tid for å bygge tillit til voksne igjen.
• Når barnet flytter i et fosterhjem forblir det fortsatt en del av Heggeli-familien. Da kan barnet komme til «Heggeli helg». Det er et avlastningstilbud for fosterhjemmene våre, og et møtested for heggelibarna. Der møter de barn i samme situasjon som også har bodd på Heggeli barnehjem. I tillegg er det sommerleir på Hudøy med heggelibarn, sommerfest, julemiddag og mye annet.
• Fosterhjemmene står ikke på egne ben, de blir også en del av Heggeli-familien og møter en gang i måneden andre fosterhjem som også har heggelibarn. De får også veiledning av familieterapeutene på Heggeli som kjenner barna godt.
• Heggeli barnehjem har også alltid en seng klar dersom det skulle være behov for barna som har bodd her. Av og til trenger de en pause fra fosterhjemmet, og da kan det være godt å komme til et trygt og kjent sted. Av og til kommer de også på besøk bare for å si hei og for å se sitt gamle rom.
Marked
Denne modellen er nå truet, fordi det blir vanskeligere og vanskeligere å jobbe i et livsløpsperspektiv. Anskaffelsesreglementet for offentlige tjenester er slik at hvert ledd skal ut på anbud. Det vil si at hver gang et barn i barnevernet skal flytte, skal alternative institusjoner eller fosterhjem vurderes. Det kan høres fint ut i et markedsperspektiv, men realiteten blir da at hver gang et barn flytter, kan det bli til et nytt sted, nye folk og nytt system. Hvor er barnets beste i disse anbudsrundene? Eller viktigere, hvor er barnets relasjoner i disse anbudsrundene? Barn blir behandlet som produkter for salg. Men barn er ikke markedsprodukter. Likevel behandler vi dem som objekter som kjøpes og selges.
Barnevern er ikke en forretningsidé.
Barnevern er ikke en forretningsidé. Det må bli slutt på å fragmentere barnas liv. Hvis barna fra Heggeli skal ha det godt i et fosterhjem, trenger de at fosterhjemmet har det bra. Og for at et fosterhjem skal takle de utfordringene de møter, trenger de faglig påfyll, tilhørighet og støtte. De tiltakene som tilbyr dette er ikke alltid de billigste på kort sikt, men vil lønne seg på lang sikt.
Vi må slutte å tenke på barn som en økonomisk matrise. De er barn! De trenger trygge rammer, forutsigbarhet og omsorg
Livsløp først
Heldigvis finnes det håp, vi kan klare dette om vi vil. Sammen kan vi gi barna den omsorgen og forutsigbarheten de behøver. Her er mine forslag til hvordan dette kan gjøres.
• Alle tiltak som har et livsløpsperspektiv må prioriteres først.
• Hver gang et barn skal flytte må relasjoner og tilhørighet prioriteres.
• Alle fosterhjem burde tilhøre et miljø der de får faglig påfyll, støtte og avlastning.
Det er her magien skjer, i de nære relasjonene, over tid.
Myndiggjøring
Dessverre har det blitt slik at saksbehandlere som avgjør barnas skjebne, står lengre og lengre unna barnet. De sitter på ulike steder i forvaltningen, og må forholde seg til direktiver, budsjetter og omorganiseringer. De jobber under et vanvittig press med svært alvorlige og ansvarsfulle oppgaver.
De fortjener ikke kritikk.
Det er systemet jeg vil ha bukt med. Vi må sørge for myndiggjøring av beredskapshjemmene, fosterhjemmene og institusjonene som står barnet nærmest. Altfor ofte opplever jeg at disse stedene blir oppfattet som oppbevaring.
Men det er her magien skjer, i de nære relasjonene, over tid. Vi burde hylle dem, løfte dem frem, de burde få lov å være med å bestemme.
Derfor er dette også en hyllest til alle som tar vare på barnevernsbarna, til tross for at de har et system som ikke alltid verdsetter dem: Dere er verdifulle, og det er dere som redder disse barna. Stå på og ikke finn dere i at byråkrater skal bestemme hva som er best for ditt barn.