Dette og lignende utsagn er hverdag i Oslos gater.
Høsten 2020 gjennomførte Bymisjonssenteret Tøyenkirken, kafeen Møtestedet og seksjon for fag og tiltaksutvikling (Kirkens Bymisjon i Oslo), en kartlegging av hvordan 19 av våre rumenske gjester opplever at de berøres av diskriminering når de er her i Norge.
Gjestene våre fortalte at de blir skjelt ut, spyttet på, dyttet og fysisk angrepet. De opplever å bli mistenkt for å være kriminelle, og at de ikke får eller mister arbeid på grunn av sin identitet. Med denne kartleggingen ble det tydelig at fattige rumenere opplever mye diskriminering i Norge, og for mange kommer en romsk bakgrunn som en ekstra belastning på toppen.
Kartlegging av erfaringer med diskriminering
Diskriminering mot europeiske romer i Norge er utbredt, men lite dokumentert og diskutert. I tillegg ser vi en enda mindre omtalt diskriminering mot fattige rumenere som oppholder seg i Norge. I vår avdeling ønsker vi å jobbe mer mot diskriminering og rasisme, men vi visste for lite om hvordan temaet berørte gjestene. Med denne kartleggingen ville vi lytte til gjestene og dokumentere deres erfaringer. I intervjuene kom det tydelig frem at våre rumenske gjester opplever utstrakt rasisme og diskriminering i Norge:
“Det skjer ofte. Jeg føler meg som berme.”
“Når vi går på gata, sier de til oss: Go Romania!”
“Det skjer ofte. Jeg føler meg som berme.”
“Noen ganger spytter folk mot meg når jeg selger =Oslo, og sier “du er ikke norsk”.”
“Jeg fikk lov til å selge blader i inngangen, jeg ble overrasket over det. Når noen kommer med hunden sin, må den vente utenfor kontoret og blir sittende ved siden av meg. Det gjør vondt!”
“Noen ganger når vi skal levere varer hjem til folk, gjør vi det ute, uten å få lov til å komme inn. Noen kunder ville ikke ta imot det de hadde bestilt da vi kom. De ringte til IKEA for å spørre hvorfor de hadde sendt rumenere. Vi måtte vente i noen timer foran huset frem til de tok imot varene.”
“Jeg har sett etter jobb på gårder. Når de hørte at jeg var rumener, sa de at de ikke trengte arbeidere.”
Dette er bare noen få av mange eksempler som ble delt i intervjuene. Det var tøft for oss å høre, men det er enda tøffere å oppleve.
Må bevise at de ikke er kriminelle
Mange av gjestene våre fortalte at de mistenkes for å være kriminelle eller del av et kriminelt nettverk, og mange sa de følte de må bevise at de ikke er kriminelle. Dette til tross for at forskning har vist at organisert kriminalitet er svært lite utbredt i gruppa.
De pekte også på hvordan mediesaker har vært med på å skape et bilde av at rumenere er kriminelle eller del av kriminelle nettverk. Framstillinger av slik det faktisk er, om at de er vanlige og ærlige mennesker, om nød og fattigdom, og deres reelle behov for arbeid og penger, fortelles sjelden. Mange av gjestene sa de ønsket å bidra til at fortellingene om slik det faktisk er for dem kommer ut, men at de mangler språk og nettverk til å fortelle.
Diskrimineres ofte, og av mange
Diskrimineringen skjer også ofte, og på mange ulike steder. Ofte skjer det på gata og i det offentlige rom, i kollektivtransporten, i arbeidslivet, og i – og utenfor butikker. De opplever diskriminering fra enkeltmennesker, både nordmenn og andre rumenere i Norge, i møte med offentlige institusjoner, arbeidsgivere og næringsdrivende.
Våre gjester snakker litt med hverandre om sine opplevelser, men ofte forholder de seg til diskrimineringen som om det er normalt og tenker de ikke vil kaste bort tiden sin på å snakke om det. De vil gjerne dele med andre, men synes det virker håpløst, da de ikke stoler på at andre vil bry seg eller engasjere seg for å endre situasjonen.
De vil gjerne dele med andre, men synes det virker håpløst
Flere fortalte at de har ulike strategier for å ikke bli diskriminert, og at mye handler om å skjule sin rumenske identitet. Flere lyver om hvor de er fra og velger å ikke snakke høyt, for å skjule språket sitt. Mange har også «akseptert» og inkorporert holdninger om at de er annerledes eller mindre verdt, og føler det er forskjell på dem og folkene de tigger fra.
Hva kan vi gjøre?
Gjestenes fortellinger provoserte oss og engasjerte oss. Ingen skal trenge å bli behandlet på denne måten. Hva kan vi gjøre for å bekjempe rasismen og diskrimineringen, så våre gjester heller kan få oppleve å bli inkludert og behandlet likt som alle andre?
Et sted å begynne er å snakke høyt om problematikken, og å knuse mytene om de fattige tilreisende rumenerne og romene. Det er mye engasjement mot rasisme og diskriminering i Norge nå, men lite fokus på og kunnskap om hva disse gruppene opplever. Gjennom blogginnlegg som dette, avisinnlegg, seminarer og lignende, skal Kirkens Bymisjon være med og sette dette på agendaen. Skal rasisme og inkludering bekjempes trengs også politisk vilje. Vi vil invitere og utfordre myndighetene til å være med oss på å bekjempe diskrimineringen de utsettes for.
I tillegg må vi som samfunn snakke med de det angår og ikke bare om dem. Våre gjester vil gjerne fortelle om sin situasjon, vise at de er vanlige mennesker som jeg og du, knuse myter og formidle sine ønsker. Vi vil hjelpe dem med å komme til orde. I tillegg vil vi dele informasjon med dem om hvilke rettigheter og muligheter de har i Norge, og bistå dem så de selv kan klage inn og rapportere hendelser med diskriminering.
Noe vi alle kan gjøre er å tørre å ha mer kontakt med denne gruppa, og snakke med dem. Som en gjest sa: “Det har skjedd at folk er skeptiske i begynnelsen, og etterpå endret holdning fordi de hadde sett på måten jeg snakket og oppførte meg. Litt og litt tør de å ha kontakt med deg.” Hver og en kan gjøre en innsats og lære mer om menneskene rundt seg. Dette skaper tillit og river ned murer mellom «oss» og «dem».
Godt å få åpne seg
Vi håper denne kartleggingen kan bidra til at våre gjester skal få oppleve Norge som et mer inkluderende samfunn. Etter hvert intervju sa gjestene at det var godt å få åpne seg om denne tematikken og si hva de hadde på hjertet. De følte seg sett og hørt, noe som ikke skjer ofte på gata. Det ga håp om at ting kan endre seg, og at de i fremtiden kan bli bedre behandlet. Nå er det viktig at vi som samfunn ikke svikter dem i dette håpet, men kjemper sammen med dem.
Av Raluca Ioana Motei, sosialkonsulent på Bymisjonssenteret Tøyenkirken.