Et tilfeldig møte fikk meg til å tenke annerledes.
I de aller første leveårene mine synes jeg at jula var grei. Moren min var alenemor, og det var ikke så lett å være det på den tida. Derfor vokste jeg opp hos besteforeldrene mine, på en liten plass nord i landet. Men hver jul fikk jeg julegaver tilsendt fra moren min i Oslo.
Det var i ungdomsåra jeg fikk et anstrengt forhold til jula. Det handlet om at det var mye rus. Alkohol på julaften. Fyll, bråk og sånn der.
Jeg vil ikke gå så mye mer i detalj om det. En psykiater jeg hadde en gang sa at jeg burde være forsiktig med å snakke med andre om barndommen min. Vi har snakket oss gjennom det, han og jeg, «kapslet» det inn på en måte. Hvis jeg går for mye inn i det igjen kan det komme til å rippe opp i ting jeg ikke vil rippe opp i.
Motstanden mot jula hadde jeg i hvert fall i mange år. Jeg synes rett og slett det var veldig vanskelig å forholde seg til jula. Ville helst unnslippe hele juletida, ikke ha noe som helst med den å gjøre.
Jeg prøvde jo i mange år å få til det med jul. Gjennom livet har jeg vært på mange ulike institusjoner – på alkoholikerhjem og på mange psykiatriske institusjoner – og vi feira jul der og. Jeg prøvde jo virkelig å like jula. Men det ga meg så mye dårlige minner.
Den gangen det snudde var faktisk i Tøyenkirken, Kirkens Bymisjons kirke i Oslo. Jeg husker jeg var til middag og gudstjeneste der og kom i samtale med en eldre mann som satt aleine ved et bord. Der begynte jeg å snakke om hvordan jeg hatet jula, og at jeg helst skulle vært kvitt den og alt det der.
Men så sa han til meg: «Hvorfor holder du på sånn? Jula kommer jo hvert eneste år, like forbanna uansett. Du kan stange hodet i veggen så mye du vil, men det hjelper deg ingenting. Hvorfor bruker du så mye energi på å prøve å fjerne noe du ikke kan fjerne? Kan du ikke heller prøve å leve med at jula finnes?»
Og det han sa der, det har forandra livet mitt. Det tok litt tid, det tar jo tid å endre seg, men det fikk meg til å begynne å tenke. Da jula kom året etter hadde jeg klart å godta at den var der. Og etter det har jeg bare hatt fantastiske juler. Ja, jeg mener det: Jula er blitt den beste tiden av året for meg.
For meg begynner jula 1. desember. Da begynner jeg å pynte. Juletreet regner jeg med at jeg skal pynte rundt 10. desember. For jeg vil ha litt ut av jula. Det er altfor kort tid å skulle pynte først på lillejulaften.
Julepynt har jeg mye av generelt. Hvert år kjøper jeg bare enda mer, så jeg får ikke brukt alt, det har jeg ikke plass til. Hvis jeg hadde hatt et stort hus, da skulle jeg drevet med sånn amerikansk pynting. I fjor kjøpte jeg en stor oppblåsbar nisse, to meter høy og tilsvarende bred. Men den tok for stor plass. Jeg får gi den bort til en familie med barn, eller noe.
Jeg tenker mye på alle barna som har det vondt i jula. Det er så vondt å tenke på at det finnes barn som sitter der aleine og redde, og familier der det drikkes altfor mye alkohol. Jeg blir så sint på dem. Jeg tenker mye på det ellers og. Men spesielt i jula, da er det ekstra følsomt.
På julaften pleier jeg å være her, hos Kirkens Bymisjon. Her åpner det klokka fem på julaften, og er åpent til klokka ni. I fjor, under koronapandemien, var det ikke noe feiring her på kvelden. Men det var åpent på dagtid, og jeg merket at det var ikke så gæli å sitte hjemme alene på julaften nå. For nå er jula noe trygt, det er noe som jeg elsker. Bare det at jula er der, det er nok. Men hvis jeg attpåtil får kommet ned hit, hørt juleevangeliet, spist godt pinnekjøtt og gått rundt juletreet… Jeg kan ikke tenke meg noe flottere, jeg.
Nei, jula har rett og slett blitt den beste tida på året for meg. Og det kan jeg takke han jeg møtte i Bymisjonssenteret Tøyenkirken den gangen. Jeg husker ikke hvem han var. Men tenk at det rett og slett bare var et annet menneske som skulle få meg til å tenke annerledes.