Da vi etablerte et tilbud til mennesker som hadde fått påvist hiv, var det mye usikkerhet rundt denne nye smittsomme infeksjonen. Ingen medisiner stoppet sykdomsutvikling mot AIDS og tidlig død.
Nå er situasjonen for mennesker som lever med hiv en helt annen. En person på moderne hivbehandling smitter ikke andre, kan arbeide, få friske barn og bli gamle.
1. desember markerte vi på Aksept – senter for alle berørt av hiv, Verdens Aids-dag. Vi tok blant annet et tilbakeblikk på vår historie sett i lys av hvordan hivsituasjonen har endret seg i løpet av de siste tjuefem årene.
Aksept ble opprettet i 1987 på initiativ fra gateprest i Kirkens Bymisjon, Liv Fisknes. Da de nye hiv-medisinene kom i 1996, hadde Aksept vært til stede og fulgt mennesker som levde med hiv i nesten ti år. Mange utviklet AIDS og ble liggende lenge på sykehus. Mange døde, og pårørende sto igjen med en hemmelighet de ofte ikke våget å dele.
Kirkens Bymisjon ønsket å utvide driften til å bli et døgnbemannet tilbud med god omsorg og pleie.
På samme tid opplevde vi effekten av de nye hiv-medisinene og et gryende håp om bedre livsutsikter.
Vi hadde planlagt for et godt sted å være i livets siste fase, men ble et hus for håp og muligheter. Et sted hvor man kunne få kjenne seg stolt, vakker og modig!
Tankesett måtte snus. Det ble nødvendig å se framover, i stedet for å forberede seg på å dø. Nå ble det et liv med hiv som skulle fylles og leves og nytes
Det måtte ryddes i gjeld og skaffes stabilt husvære. Nettverk og familiekontakt måtte pleies.
Det ble aktuelt å investere i seg selv: Hvem er jeg nå? Hva er viktig? Hva vil jeg utvikle hos meg selv for å kunne takle denne nye livssituasjonen best mulig? Hvem bør jeg fortelle til? Grad av åpenhet har alltid vært et sentralt spørsmål hos oss som alle må ta stilling til på sin måte.
Noen var utslitt av rus. Med en hivdiagnose fikk de tilgang til fellesskap og goder de ikke ville fått ellers. Det reddet mange liv.
Men vi mistet fortsatt mange, og det kom nye minneord på veggene i det stille rommet.
Vi tilbød sorggrupper for pårørende som ikke hadde så mange å snakke sant med om det å miste noen på grunn av hiv. I mange år var Verdens Aidsdag-markeringen med lystenning i Domkirken et viktig møtepunkt for dem som hadde mistet noen og dem som skulle gå videre.
Det var fremdeles tungt å både stå fram som homofil og å ha en hivdiagnose. Fellesskap med andre ga styrke. Pårørendearbeid var viktig.
Gjennom deltakelse i Oslo Pride med blant annet hagekonserter og stands, nådde vi mange tusen med oppdatert informasjon og holdningsskapende arbeid. Kultur har alltid vært et av våre bidrag til å fremme mangfold og bryte ned grenser.
Selv med de nye medisinene, var det fremdeles mange som lå lenge på sykehus, og vi var på ukentlige besøksrunder for å oppmuntre og motivere til å holde ut. I begynnelsen slet mange med alvorlige bivirkninger som reduserte livskvaliteten der og da, selv om medisinene var livreddende på sikt.
Gjestehuset vårt ga en mulighet til rehabilitering for å komme tilbake til hverdagen. Overnattingstilbudet var også viktig som rekreasjon, ikke minst for dem som bodde utenfor Oslo.
Hivmedisinene gjorde det mulig å tenke nytt om det å få barn og det å
være i et forhold. Hvordan leve sammen som par – kanskje med en hiv-negativ partner? Noen måtte jobbe med å tilgi, og mange strevde med å overvinne smittefrykt og å gjenvinne tillit.
Arbeid og utdanning ble aktuelt igjen. Det var ikke kun tidlig uførhetstrygd som var alternativet. Utsiktene til et langt arbeidsliv åpnet seg, men usikkerheten rundt det å være i et kollegafellesskap som hivpositiv var stor.
Asylmottak ble en ny, viktig arena. Mennesker fra andre kulturer med en helt annen helseforståelse ble en stor gruppe hos oss.
Religion og eksistensielle spørsmål kom opp i samtalene på en ny måte.
Vi bygget opp vår kompetanse for bedre å forstå deres kontekst, og ikke minst lærte vi masse av dem som kom til oss og delte sine historier.
Det ble naturlig å tenke mer på internasjonal solidaritet. Særlig med Latvia og Guatemala hadde vi nært samarbeid og flere utvekslingsbesøk. Gaver og inntekter fra Hagekonsertene ga grunnlaget for et lite solidaritetsfond som gjorde det mulig å gi støtte til små prosjekter.
Aksept fikk kontakt med mange barn som lever med hiv i Norge. Samlinger for gruppa har blitt et årlig høydepunkt hvor de har blitt kjent med seg selv, delt hemmeligheter og blitt unge voksne sammen.
Mestringskurs for migranter og asylsøkere kom tidlig på plass, og dette har utviklet seg til viktige møteplasser for påfyll av kunnskap om hiv, bevissthet rundt seksualitet og psykisk helse og betydningen av fysisk aktivitet og et godt kosthold.
Vi har vektlagt kunnskapsspredning ved å tilby undervisning på en rekke utdanningsinstitusjoner samt hospitering på Aksept. I alt dette arbeidet har våre erfaringskonsulenter vært viktige samarbeidspartnere.
Forebygging har stått sentralt i alt arbeidet vårt. Hurtigtesting for hiv har siden 2012 ført til kontakt med mennesker som ellers ikke ville oppsøkt oss.
Viruset kan være slått ned, men uro og vanskelige tanker kan dukke opp i ulike livsfaser. Aksepts ansatte er trent og utdannet til å samtale om skam, seksualitet, uro, åndelige spørsmål og livsdugelighet.
Vi bærer historien fra alle menneskemøtene vi har hatt videre. Vi er fremdeles viktige støttespillere for dem som mister noen. Vi bidrar med forsoning og avklaring i familier. Kanskje representerer vi noen å snakke med om «dette med blodet» …..
25 år etter at de nye hivmedisinene kom og muliggjorde helt nye livsutsikter vil Aksept fortsatt være et ressurssenter med hovedvekt på helhetlig ivaretagelse av mennesker som lever med hiv.