I Sverige trengte jeg aldri å skjule hvem jeg var. Der er det ganske akseptabelt i samfunnet å være rom. I Norge er det dessverre annerledes.
Jeg heter Amorina Lund og jeg har et håp. Et håp om at jeg kan være fri og stolt som rom. Moren min var norsk og faren min er svensk, og jeg har vokst opp i både Sverige og Norge. Jeg har fått oppleve at det er ganske forskjellig å være rom i disse to nabolandene.
På grunn av antisiganisme, rasisme mot minoriteten rom, skjuler mange sin identitet. Vi tror at vi får en bedre framtid hvis samfunnet ikke vet at vi er norske rom.
Når vi er ute, er vi redde for å snakke høyt til hverandre på vårt eget språk.
Når vi er ute, er vi redde for å snakke høyt til hverandre på vårt eget språk. Når vi søker på en jobb, så tror vi at det er best å ikke avsløre hvem vi er – i frykt for stigmatisering.
Mange bruker derfor et annet navn. Eller de velger å ikke identifisere seg som rom hvis noen spør. Da sier de heller at de er araber, eller italiener.
Frykten vår for ikke-rom har gått i arv siden 2. verdenskrig. Vi rom er alltid på vakt mot alt mulig – mot politiet, mot barnevernet, og mot mannen i gata. Mine norske oldefedre het Tsjugurka Karoli og Milosh Karoli. Begge to ble sendt til nazistiske konsentrasjonsleire. De var to av de få romene som overlevde.
Selv har jeg vokst opp i et svensk samfunn der det de siste tiårene har blitt mye bedre å være rom. I Sverige fikk jeg muligheten til å gå på en romsk skole, i et romsk miljø. Jeg begynte der etter at jeg ble mobbet på skolen. For meg var det det beste som kunne skjedd meg.
Det var et miljø der vi ikke trengte å skjule våre tradisjoner og vår kultur. Selvtilliten min økte. Vi hadde vanlig svensk pensum, men fikk lære mye om romsk historie, også den forferdelige Holocaust-historien. Det var et folkemord, hvor rom fra hele Europa ble drept i konsentrasjonsleire og andre steder.
Vi rom har fortsatt vår tradisjon og kultur, men jeg tror at mange ikke vet at vi har utviklet oss i takt med samfunnet. Mye har skjedd på én generasjon. Da moren min var liten, var hun hjemme i Norge og gikk på skole på vinteren. Resten av året var familien ute og reiste. Til slutt måtte hun tas ut av skolen. Hun lærte aldri å lese og skrive.
Moren min og andre i hennes generasjon kjempet for at jeg og min generasjon skulle få flere muligheter enn de selv fikk. De ønsket at vi skulle få mulighet til utdanning og en bedre fremtid.
Før var det sånn at kvinnene skulle være hjemme med barna, mens mennene jobbet. På den tiden, fram til 1990-tallet, var det heller ingen plikt for rom til å gå på skole.
Slik er det ikke lenger. Vi er likestilt. I dag er romske barn pliktige til å gå på skolen. Det er positivt. Mange norske romfamilier sluttet da å reise i store deler av året – nettopp for at barna ikke skulle miste verdifull utdanning.
I Sverige er det å være rom noe helt naturlig. I Norge er vi på en måte «eksotiske».
I Sverige er det å være rom noe helt naturlig. I Norge er vi på en måte «eksotiske». Det er fortsatt mye fordommer. Folk ser på oss som late og tenker at vi er tyver. I motsetning til i Sverige, er romsk kultur nesten ikke synlig i samfunnet her.
Som rom opplever vi stigmatisering overalt, men jeg har opplevd mer av det i Norge. Det er forsket lite på nordmenns holdninger til rom, men forskningen som finnes, bekrefter mitt inntrykk. For eksempel viste en holdningsundersøkelse fra 2017 at rom var den gruppen flest nordmenn ville mislikt å ha som nabo. 43 prosent ville mislikt å få en rom inn i vennegjengen.
Jeg liker ikke at det er sånn. I dag, som ung rom, med perspektiv fra Sverige og Norge, så håper jeg at rom i Norge kan bli akseptert som en del av nasjonen i Norge, uten å bli diskriminert på alle slags måter.
I Sverige laget de allerede i 2014 en handlingsplan mot antisiganisme og en kommisjon – bestående av for det meste rom selv – til å jobbe med problemet. Hvorfor har vi ikke laget en slik handlingsplan i Norge?
Jeg vil spørre klart og tydelig: Hvorfor skal vi måtte skjule at vi er rom? For jeg vil ikke skjule den jeg er. Jeg vil ikke akseptere rasisme.
Jeg vil stille spørsmålet til dere der ute: Hva hindrer deg i å kvitte deg med fordommene dine og slutte å se ned på oss rom?