Har du noen gang lurt på om et barn ikke har det bra hjemme? Hva gjør du da?
Jeg har vokst opp i et hjem der noe ikke stemmer. Jeg har vokst opp uten å ha det bra hjemme. Opplevd vold i hjemmet, gått sulten. Gjemt en naken, sovende mamma under sofaen når barnevernet banket på døren.
Jeg har hatt behov for at naboer har tenkt «Hva om jeg har rett?» fremfor «Hva om jeg tar feil?».
Ved første øyekast virker barndommen min idyllisk. Jeg har hatt mine barndomsår på en liten øy utenfor Stavanger sammen med mor, en yngre bror og stefar. Jeg var populær, flink i fotball og ekstremt sosial. Hver dag etter skolen var det av med skolesekken og på med fotballsko.
Samtidig lærte jeg meg tidlig å hive av den virkelig tunge sekken, du vet, den sekken ingen barn skal måtte bære. Den sekken var fylt til randen med skam, usikkerhet, frykt, og en masse følelser et barn ikke skal føle på. Den la jeg fra meg og tok på meg masken når jeg skulle ut blant venner.
Lå mamma og sov på gulvet når vi kom hjem fra skolen? Slåss mamma og stefar? Hadde vi mat?
Mitt fristed var alle andre steder enn postadressen min. Hjemme visste jeg aldri hva som skulle skje. Lå mamma og sov på gulvet når vi kom hjem fra skolen? Slåss mamma og stefar? Hadde vi mat? Var det i det hele tatt noen voksne hjemme, og ville vi egentlig at de skulle være hjemme?
Mamma var rusavhengig. De verste kulene var etter det månedlige legebesøket, eller når trygden kom. Jeg var ni år da jeg lærte meg datoene for når det var tid for å være i beredskap. Ingen venner i nærheten av huset på minst fire dager, alarmen på klokken 03:00 hver natt for å se at huset ikke brant, vekke oss selv til skolen, ha unnskyldninger klar om vi ikke hadde matpakke, være klar dersom det ble slåsskamp i huset.
Slik var det i hele oppveksten min. Verdensmester utenfor husets fire vegger, livredd gutt med behov for hjelp innenfor.
Når et barn vokser opp slik, når det unormale blir normale, blir vi ekstremt flinke til å skjule det. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde vært med på før jeg ble voksen og fikk egne barn. Barn som vokser opp på denne måten lærer seg å hate barnevern, spørsmål, blikk og en hjelpende hånd.
Hvor mange ganger noen spurte meg om jeg hadde det bra hjemme har jeg ikke telling på. Men jeg er sikker på at det var ukentlig. Jeg lærte meg spørsmålene, og enda viktigere, svarene. «Ja, jeg har det fint». «Nei, mamma er ikke ruset». «Slåsskamp? Aldri hørt om». «Hvorfor mamma sovnet bak rattet med oss i baksetet? Hun fikk astmaanfall.»
Still de ufarlige spørsmålene. Hva hadde du til middag i dag? Hva synes mamma og/eller pappa om det du laget på skolen? Hva liker dere å gjøre sammen?
Gjennom de spørsmålene får du mye mer svar enn gjennom de direkte og farlige spørsmålene. De vi er forberedt på. For vi vil ikke ha hjelp. Dette er vår normal. Dette er hverdagen vi kjenner.
Men det aller viktigste du kan gjøre om du er usikker på om du bør gjøre noe, er å bytte ut spørsmålet «Tenk om jeg har feil?» med «Tenk om jeg har rett?».
Det handler om å ikke vente på at en annen skal hoppe på sjøen for å redde barnet som drukner. For det tenker alle. «Er det alvorlig så melder sikkert en voksnere voksen enn meg fra». Vær den voksne voksne vi trenger. Hjelp oss.