Det handler om arbeidsinnvandrere. Igjen. Samfunnet svikter oss når vi trenger hverandre mest. Vi blir fremstilt som uansvarlige fremmede som prøver å unndra seg karanteneplikten.
De siste ukene har vi blitt gjort til objekter av politikere og medier. Debatten om importsmitte beskriver fly med passasjerer som ikke respekterer karanteneforskriften. Og hundrevis av biler som passerer grensen på Svinesund med passasjerer som bærer viruset og ikke lar seg teste.
Unyansert debatt
Men ingen snakker om mennesker lenger. Ingen omtaler oss som mennesker med følelser, ingen lurer på hvordan vi har det om dagen. Ingen spør om vi har nær familie her eller i utlandet, hvor lenge siden vi sist besøkte dem, om vi savner noen eller om vi har folk å snakke med om den tunge perioden vi er i.
Ingen snakker om mennesker lenger.
I avdeling Fattige tilreisende ved Bymisjonssenteret i Tøyenkirken er vi 11 utenlandske ansatte. 10 av oss valgte å bli i Norge i julen. Vi var på jobb for å kunne ivareta andres behov. Vi valgte å ikke krysse grensene for å feire jul med familiene våre, men var her sammen med gjestene. Vi blir nå dratt inn i en unyansert debatt om iverksetting av tiltak, kontroll og ansvar uten at det tas hensyn til de kompromissene vi har gjort siden mars, i takt med det norske samfunn og i solidaritet.
Jeg har, i over 7 år, jobbet med utsatte grupper i Oslo. Med romer som har tigging som hovedinntekt, papirløse, rusavhengige og hjemløse. Jeg vet hvor mange år vi har brukt på å lære oss å snakke om gjestene våre på en rettferdig og respektfull måte. Hardt arbeid for å være nyansert, å ta hensyn til forskjellige kulturer, å gjøre nødvendige tilpasninger for å kunne vise gjestene våre respekt, rettferdighet og omsorg. Jeg vet hvor engasjerte vi blir hver gang diskursen omtaler dem på en nedlatende måte. Jeg vet at vi går ut og kritiserer ensidige retorikker som bidrar til økt utenforskap. Nå er jeg en av de som føler seg utenfor. Nå må jeg forsvare meg selv og resten av arbeidsinnvandrergruppen i Norge. Fordi det ikke er sant at bøter er det eneste språket vi forstår. Jeg snakker et språk som bygger på toleranse, empati og omsorg for hverandre.
Det er ikke sant at bøter er det eneste språket vi forstår.
Jeg kjenner godt verdien og den positive effekten av et tillitsbasert forhold mellom mennesker. Det er dette som gjør oss til mennesker: kapasiteten til å kommunisere, forstå og å tilpasse oss hverandre. Nå savner jeg at noen går ut og forsvarer oss.
Kraft til å stå sammen
Derfor lurer jeg på hvor mye tilrettelegging som blir gjort i forkant av at folk kommer tilbake fra hjemlandet? Blir det godt nok sjekket at norske arbeidsgivere har oppdatert informasjon om karanteneforskriften? Hva slags tilgjengelig verktøy har norske arbeidsgivere i kommunikasjonen med utenlandske ansatte? I stedet for å blamere og kaste skyld så kunne vi bruke hverandre til å styrke det forebyggende arbeidet. Bruke hverandres krefter og stå sammen i dette. Her føler jeg at samfunnet svikter oss når vi trenger hverandre mest. At den tillater at vi blir delt på flere lag. Generalisering og stigmatisering er ikke det vi trenger i dag. Arbeidsinnvandrere blir nå ensidig fremstilt som uansvarlige fremmede som prøver å unndra seg karanteneplikten.
Ikke gjør arbeidsinnvandrere til noe de ikke er.
Umenneskeliggjort
Men hvilke plikter samfunnet har over medlemmene sine midt i en pandemi blir glemt. Så jeg ber deg tenke over dette: hvordan hadde du følt deg hvis du var i vår situasjon? Hvordan reagerer du når en hel gruppe blir nesten umenneskeliggjort? Ikke gjør arbeidsinnvandrere til noe de ikke er og heller ikke bidra til at de skal miste eller skjule identiteten sin på grunn av frykten for smitte. Jeg ber deg vise arbeidsinnvandrere respekten du forventer å bli vist. Det viktigste nå er å ta vare på hverandre. Hvem velger du å ta vare på?