«Mitt barn bruker mange timer på skjerm. Hva er anbefalt spilletid?» er et spørsmål jeg av og til får fra foreldre.
En fortelling av Petter Jacobsen, familieterapeut ved Robust, Illustrasjon: @heiaklubben l Marius Pålerud
Spørsmålet vekker gode barndomsminner, og jeg blir alltid lattermild over tanken på hvordan mitt eget gutterom så ut på det mest etablerte, med tungt datautstyr og lystette gardiner. Jeg husker godt at foreldrene mine byttet ut gardinene med noen som nærmest var gjennomsiktige. Lys på netthinna måtte man ha, sa de, og lirte av seg alle mulige fraser om hva som måtte gjøres i den fysiske verden.
Det resulterte i at jeg fikk dårlig samvittighet, og det stresset meg opp i alt det gøye spillene ga meg. En dag spilte jeg ni timer i strekk. Det var samme dag foreldrene mine var ute for å se på campingvogner. De hadde bestemt seg; vi skulle ut i frisk luft og jeg skulle være med! Og jeg, som syntes frisk luft luktet rart. Etter hvert mistet jeg interessen for spillingen. Stafettpinnen er tatt over av dagens barn og ungdom, mens spillets tiltrekningskraft og barnets stemme fremdeles er den samme; «jeg skal bare gjøre noe!».
Temaet kom opp i en samtale jeg hadde med en mor og hennes åtte år gamle sønn. Gutten ønsket å få være i fred foran skjermen, kjempet for sin rett og var tydelig frustrert. Han gjentok flere ganger overfor moren; «men du forstår jo ikke!». Gutten la frem alle mulige strategier bare for å overbevise henne om å få fortsette med det han mestret best, å spille sine yndlingsspill.
Jeg skulle ønske at mamma kunne se meg spille og kanskje hjelpe meg med å ta skurkene?
Moren derimot uttrykte en uro. Hun fortalte at gutten ikke deltok på fritidsaktiviteter, ofte droppet leksene og hadde få venner. Spillingen fikk skylden for at han gikk glipp av alt det sunne, og hun måtte stramme inn. De hadde nådd et bunnpunkt og tok derfor kontakt med oss på Robust. Jeg merket godt at hun hadde en forventning om at problemet måtte løses. Daglige krangler og uenigheter om spilling tok for mye av deres hverdag.
Så satt vi der da. Problemet ble presentert. Moren var frustrert fordi gutten spilte. Gutten spilte fordi moren var frustrert. En evig runddans av ulike pekefingre. Min spillerfaring som barn og at jeg er forelder selv, gjorde at jeg sympatiserte med dem begge. Vi kom til et punkt i samtalen hvor blikkene til moren og gutten møtte meg, som en slags påminnelse om at de var ferdige og at det nå var min tur, min tur til å brette opp ermene, min tur til å si noe, min tur til å gjøre en jobb, min tur til å hjelpe. Alt foregår som i en slags live-sending. Det er mange krefter i sving. Hvor skal jeg begynne?
Problemhistorien føltes stor. Utsagn som «gutten hører ikke etter» og «mor forstår ikke» inneholdt mye energi som kunne gi en ny runde til å utveksle uenigheter. Jeg ble nysgjerrig på morens syn på gutten utenfor problemhistorien, og på guttens syn på moren i situasjoner der hun forsto ham. Det åpnet opp samtalen, og andre historier kom til overflaten. Det ble en slags pustepause. Jeg våget å nærme meg guttens spillverden med nysgjerrighet, trigget av mitt eget barndomsminne. Gutten fortalte, mens både moren og jeg lyttet nøye til hans beskrivelser av spillene. Vi kunne levende forestille oss bildene, hvordan karakteren beveget seg, hva slags bakgrunnsmusikk som spilte, og hva slags superheltkrefter som var tilgjengelige. Vi snakket om skurkene som ofte fjernet karakterens kraft. På et tidspunkt sa gutten «jeg skulle ønske at mamma kunne se meg spille og kanskje hjelpe meg med å ta skurkene?».
Mer rakk vi ikke den dagen. Jeg husker samtalen godt, for samme ettermiddag spurte jeg mine egne barn om de kunne vise meg deres spillverden. Jeg fikk noen rare blikk, men heldigvis slapp de meg inn i noe som kunne minne om mitt eget barndomsminne. Jeg er glad for at spillets tiltrekningskraft satte i gang noen prosesser. Sammen skal vi heretter «bare gjøre noe!».
FAKTA:
Robust
Kirkens Bymisjon, Robust er et lavterskel samtaletilbud i Oslo til barn, unge og deres familier som strever med konflikter, bekymringer eller problemer av ulik art.