Da palestinerne som etablerte teltleir utenfor Jakobkirken oppsummerte landets lengste sammenhengende aksjon, sa de: vi har overlevd på grunn av nordmenns støtte, spesielt var det viktig gjennom vinteren. Nå vet vi at det er stor forskjell på Regjeringen og folket. Vi føler oss ønsket i dette landet og i denne byen!
I april 2011 kom omkring 100 avviste palestinske flyktninger til Oslo. De kom fra mottak rundt omkring i landet, og møttes utenfor Stortinget for å demonstrere for palestinske flyktningers rett til beskyttelse i Norge. De snakket ikke norsk, de kjente ikke byen og de kjente ikke de politiske spillereglene. De hadde ikke tillatelse til å demonstrere og de hadde ikke et sted å bo. Politiet forklarte dem raskt hvordan man organiserer lovlige demonstrasjoner. Noen fra Blitz passerte tilfeldigvis Stortinget og spurte om de hadde et sted å sove. Det hadde de ikke og alle sammen ble invitert inn i Blitz-huset. Etter noen måneder flyttet flyktningene ut fra Blitz og etter en natt i Spikersuppa satte de opp telt i Hausmannsgate 14 ved siden av Kulturkirken Jakob. Palestinerleiren var etablert.
Første flyktningeleir utenfor Midtøsten
Kulturkirken ønsket dem hjertelig velkommen. Med støtte fra folk i Oslo-området bygde de den første palestinske flyktningleiren utenfor Midtøsten. Lokale entreprenører donerte bygningsmateriale og la ned gratis arbeidskraft. Deler av det chilenske eksilmiljøet i Oslo engasjerte seg i flyktningenes sak og ble med på å bygge leiren. Folk som besøkte leiren og hørte flyktningenes historier ble berørt og ville hjelpe. Hver eneste dag besøkte oslofolk leiren og kom med mat, kaker, gamle møbler og ved. Utallige enkeltpersoner donerte penger til den daglige driften av leiren og gikk i demonstrasjonstog for flyktningenes rettigheter. Tre av leirens beboere ble arrestert og tvangsdeportert og leirens venner delte smerten over å miste gode venner sammen med leirens beboere. Da politiet i oktober 2011 ville fjerne leiren, samlet folk seg i sympati med beboerne. De tok med seg egne telt og soveposer og sov ute i Oslos gater sammen med flyktningene.
Avtale med kommunen
Byrådsleder, Stian Berger Røsland, bestemte seg for å møte flyktningene ansikt til ansikt før han tok en beslutning om leirens fremtid. Han lyttet til historiene og spurte hvordan det var å sove ute. Han var bekymret for helse og sikkerhet. Men i stedet for å fjerne leiren, ble det laget en avtale med Oslo kommune og leiren. Palestinerleiren fikk lov til å stå som en politisk og kulturell markering. Byrådet mente at det offentlige rom er et av de viktigste stedene for politiske markeringer og at det bør gjøres tilgjengelig for alle – også flyktninger. Med den unike avtalen med Oslo kommune fikk leiren lov til å stå frem til 16. april 2012.
Et tegn på raushet
Antirasistisk Senter støtter de palestinske flyktningenes krav om beskyttelse i Norge. Vi ønsker at Norge skal følge FNs anbefalinger og ikke sende folk tilbake til de palestinske områdene. Men uansett hva man mener om asylpolitikken er det et tegn på byens raushet og, ikke minst, store hjerterom, at Palestinerleiren fikk lov til å leve i et år. Oslo er en by i stor utvikling. Det kommer nye mennesker hit hele tiden. Noen leter etter arbeid og noen søker beskyttelse. Det betyr mye hvordan hovedstaden tar i mot dette mangfoldet. Palestinerleirens eksistens viste at det er høyt under taket i hovedstaden vår og at det er plass til de menneskelige og de nære møtene mellom flyktninger og oss andre.
Ambassade for avviste flyktninger
Der Palestinerleiren stod settes det nå opp en midlertidig ambassade for avviste flyktninger. Organisasjoner, kunst- og kulturinstitusjoner og beboere fra Palestinerleiren har bedt kommunen om å støtte ambassaden slik at den kan få stå som en ny markering for en human asylpolitikk. Håpet er at dette også blir et sted hvor vanlige folk kan møte flyktninger ansikt til ansikt og høre deres versjon av asylpolitikken. Jeg tror Oslo og Norge har plass til dette.
I politikk må folket noen ganger si ifra når politikerne glemmer de menneskelige resultatene av politikken som vedtas. I det siste har folket sagt tydelig ifra til politikerne om at noe er galt i asylpolitikken. Maria Amelie fikk bli i Norge etter et massivt folkeopprør, Palestinerleiren overlevde med støtte fra ‘mannen i gata’, papirløs-saken har mange støttespillere og de 400 asylbarna opplever også å ha folket i ryggen. Da Palestinerleiren hadde sin så langt siste demonstrasjon 14. april oppsummerte de landets lengste sammenhengende aksjon slik: vi har overlevd på grunn av nordmenns støtte, spesielt var det viktig gjennom vinteren. Nå vet vi at det er stor forskjell på Regjeringen og folket. Vi føler oss ønsket i dette landet og i denne byen!