Aftenposten har fulgt kreftsyke Arne, som egentlig bare ønsker å få dø av sin kreftsykdom. I verdige og trygge omgivelser. Det skulle vel bare mangle å oppfylle et slikt, siste ønske? Så enkelt er det ikke lenger.
Etter 1. januar i år ble regjeringens Samhandlingsreform iverksatt. Sykehusene fikk dermed strengere krav ift. å videresende såkalte «ferdigbehandlede» pasienter. Kommunehelsetjenesten skal da overta pasienten og finne en omsorgsløsning ved behov, hvis ikke får kommunen dagsbøter.
Arne er nå døende, og har svært kort tid igjen. Fordi han ikke lenger behandles aktivt medisinsk er han ferdigbehandlet fra sykehusets side, slik byråkratiet har definert slik behandling. For døende mennesker skal jo ikke behandles i den hensikt å bli friskere. Tvert imot. Lindring av terminale symptomer og en verdig livsavslutning er det som er riktig helsehjelp for Arne nå. Hva medfører det for den døende?
Etter en måneds behandling må Arne flyttes ut av den kjente sykehusavdelingen – for å dø. Flyttingen til noe ukjent gjør både ham og pårørende reddere. For dit han flyttes er det ingen ansatte som kjenner ham – uansett hvilken kompetanse de besitter.
Det er en viktig sykepleieoppgave å bistå og tilrettelegge for en verdig, trygg og godt lindret død. Vi vet hvor viktig det er å kjenne pasienten og ønsker rundt egen død. Forstå hvor mye symptomlindring hver pasient trenger for å kunne bidra til opplevelse av ro og trygghet. Tilrettelegge for at den døende tør å slippe tak i livet. Slik pasientkunnskap bidrar til verdighet i livets siste fase, og den kan ikke kjøpes for penger.
Nesten halvparten av alle dødsfall på institusjon skjer på sykehus, også forventede dødsfall, slik som i Arnes tilfelle, som ikke er unikt. Overser politikerne at verdighetsgarantien også må handle om å få dø med verdighet – i trygge omgivelser?
For hva er egentlig en «ferdigbehandlet pasient»?