Når noen synes å tro at au pair-ordningen kan være et tilskudd i eldreomsorgen, bærer det galt av sted, både med au pair-ordningen og med eldreomsorgen..
Au pair-ordningen er til diskusjon. Den er ikke ny, like fullt har den i seg mange hver for seg prinsipielle og viktige elementer. Grelle historier der unge jenter utnyttes som billig arbeidskraft slår bena under den grunnideen ordningen bygger på.
At filippinske myndigheter allerede i 1998 forbød ved lov sine innbyggere å reise til Norge som au pair på grunn av utbredt hensynsløshet og utnytting her hos oss, sier noe. Derfor ikke så underlig kanskje at det å ha en au pair boende hos seg er blitt politisk ukorrekt. Og om personen kommer fra et fattig land som Filippinene, Peru eller Ukraina er det hele, vertsfamilien inkludert, litt grumsete.
Debattene sauses sammen
Slik jeg det er det i allefall fire fem debatter som ”sauses” sammen og kompliserer den offentlige samtalen:
– Er, i vår globale tidsalder, au pair-ordningen meningsfull som et tiltak for å fremme kulturforståelse?
– Au pair-ordningene er en fordekt måte å hente billig arbeidskraft fra sør/øst på – også kalt sosial dumping.
– Ingen kontroll av arbeidstidskontraktene og dermed stor mulighet for utnytting.
– Reintroduksjon av forgangne tiders roller som ”tjenere og herskere”, ved at
tjenerskap hentes fra fattige land.
– Uttrykk for vestlig imperialisme – der au pair-ordningen er med å vedlikeholde strukturer som fattig/rik, nord/sør osv.
I den seneste tid har au pair-ordningen dessuten blitt lansert som en del av løsningen på eldreomsorgsproblemet. Eldre som opplever seg ensom og trenger omsorg kan hyre en au pair. I Aftenpostens artikkel (27.4), der gode erfaringer er løftet frem, er au pairordningen direkte koblet til opp til ”eldrebølgen”, med egne infobokser til hvert begrep.
Handler om kulturutveksling
Min familie hadde for 14 år siden en au pair boende hos og med oss. Hun heter Ineta, kommer fra Latvia. Hun snakket ikke norsk og ikke engelsk da jeg en sensommer dag hentet henne på Stjørdal jernbanestasjon. Hun hadde sine oppgaver i heimen, gikk på norskkurs, og levde i en normalt aktiv norsk familie. Eldstegutten som da var fem år tok også del i hennes språklæringsprosess; og fem åringens ”sjokk” etterfulgt av sjenanse da han begrep at Ineta ikke forsto det kvidder, ble etterfulgt av meddelsomhet. Vi lærte om østeuropeisk kunst og kultur, isdans, hun om norsk hverdagsliv, kystkultur, bygdekultur. Ineta har siden sin toårige au pair-karriere stort sett bodd i Norge. Her fant hun kjærligheten; bor på Østlandet med mann og deres to barn.
Og jeg har venner som i perioder har utvidet familien tilsvarende. Med au pair fra Brasil, Thailand eller et Europeisk land. Vennskap og kjennskap på tvers av kontinenter er knyttet. Noen reiser til en brasiliansk småby for å feire et bryllup til en som en gang jobbet og bodde her.
Mange av mine venner reiste etter videregående ut som au pair, i ett eller to år. De fleste levde ett til to år i Tyskland. Noen har siden hatt sporadisk kontakt med familien andre tett kontakt. Ikke alle møter var like gode, og livets veier er så forskjellige.’
Var selv på utveksling
Selv reiste jeg ut som utvekslingsstudent og levde ett år med en familie i Sørstatene i USA. Dette er 23 år siden. Ung, radikal og liberal flyttet jeg inn hos en familie der republikansk politikk ikke var en uforståelig pussighet, men hva man trodde på, levde i og for. Jeg lærte om rase og integreringspolitikk, ikke så mye for alt som ble sagt, men kanskje gjennom alt som ikke ble sagt. Museumsbesøk på gamle bomullsplantasjer fasinerte en 17 åring, som noterte seg at ord som slave ble aldri nevnt. Vertsfamilien og jeg diskuterte mye det året, holder den dag i dag kontakt og oppdaterer hverandre jevnlig om smått og stort. For min del var det et år jeg ikke bare lærte engelsk, men først og fremst fikk utvidet perspektivet sosialt, økonomisk, historisk, politisk – altså kulturelt. Det var et viktig år.
Kulturutvekslingsprogrammene baserer seg på at unge mennesker skal leve med en familie, enten som studerende eller ved å jobbe i heimen på kontraktsfestet vis. Dette kan gi unik innsikt og læring på mange lag. Men i dette er man også sårbar. Som ung og langt borte fra eget nettverk og den kultur man kjenner- er man totalt prisgitt den andre – og dennes intensjoner og evner til å åpne og inkludere.
Nødvendige tiltak mot utnytting og tjenerskapstenkning
Vi må sikre au pair-ordningen. Den kan være en mulighet for den enkelte, og en av mange brikker som tar ned barrierer mellom folk og land. Og vi må sikre forholdene som de unge kommer til.
Rutinene for godkjenning av vertsfamilien kan være en fornuftig innfallsport. Semestervise samlinger (i regi av reiseselskapet) av au pairene i regionen en annen. Fokus må være kvalitetssikring av au pairens arbeidshverdag og større grad av trygghet.
Eldre med au pair
Kulturutveksling kjenner ingen alder. Et av vår tids utfordringer er å skape møteplasser – altså kulturutveksling på tvers av generasjoner. At godt voksne mennesker åpner opp heimen og tar imot unge mennesker fra andre land er i au pair-ordningens ånd. At dette inkluderer arbeid mot betaling og losji er innenfor ordningens premisser og helt fair.
Men når noen synes å tro at au pair-ordningen kan være et ”tilskudd” i eldreomsorgen, bærer det galt av sted, både med au pair-ordningen og med eldreomsorgen.
Først: samvær og praktisk arbeid i et hjem til mennesker over 65 er ikke eldreomsorg.
Eldreomsorg er tjenester ovenfor eldre som har blitt hjelpetrengende enten på grunn av helse eller funksjonshemning. Det betyr at innsteget for når hver og en trenger (eldre)omsorgstjenester er høyst individuelt. Noen trenger det allerede mens man er ganske ung, andre kanskje ikke før de er oppe i 90-årsalderen. Vår offentlig finansierte eldreomsorg er behovsprøvd.
Sosial dumping
Å innføre, og finansiere over offentlige budsjetter, au pairer i eldreomsorgen ville stride mot kulturprogrammets intensjoner. Få brukere har vedtak så omfattende at det ville løse ut minstelønnskravet til au pairen. Å forestille seg å jobbe hos flere eldre er heller ikke forenelig med kulturprogrammets tenkning. Tvert imot ville dette ligne noe ganske annet. Og jeg antar at det er i forlengelsen av dette at Fagforbundet frykter sosial dumping.
Au pair-programmet forutsetter en gjensidighet. Vertsfamilien har ikke bare fått et familiemedlem som er forpliktet til å jobbe et visst antall timer, mot lønn og losji. Vertsfamilien familien er også forpliktet til å introdusere personen i det norske samfunn gjennom deltagelse og aktivitet. Funksjonshemming er ikke et hinder, men ved omfattende behov som eldreomsorgens tjenestemottakere ofte har, vil det bli et spørsmål om så mange har kapasitet til å møte disse forpliktelsene.
Bryter med flere prinsipper
Sist, men ikke minst: introduksjon av au pairer i norsk eldreomsorg vil prinsippielt bryte med vår innretning av omsorgstjenestene. I et system der hver pleie- og omsorgstrengende eldre selv må finne sin pleier/au pair, flyttes ikke bare ansvaret for tjenestene fra det offentlige til individet, men også kvalitetssikringen flyttes. I en slik privatisert omsorg er au pairen ikke lenger på kulturutveksling, og den eldre som trenger hjelp vil kunne oppleve at man selv er gitt alt ansvar.
En slik au pair-ordning og en slik eldreomsorg vil jeg ikke ha.