Nylig var vi nærmere 135 personer på utflukt til Lilloseter. Turene er en årviss begivenhet og forventningene var store. Men det så lenge mørkt ut da Oslo kommune avslo søknaden om tillatelse til spesialtransport.
Ammerudhjemmets turer til Lilloseter er et godt benyttet tilbud. Det er alltid mange som melder seg på, siden disse er tilrettelagt med blant annet transport til og fra bestemmelsesstedet.
Men kjøretillatelsene som Oslo kommune og Bymiljøetaten utsteder, sitter tydeligvis lenger inne enn tidligere. Det kom derfor som et sjokk da avslaget tikket inn på e-post i forrige måned. Jeg tok telefonen fatt og ba om redegjørelse. Da fikk jeg beskjed om at kommunen var blitt mer restriktive med hensyn til motoriserte kjøretøy på turveiene.
Skal ikke eldre ut på tur?
Jeg har full forståelse for at turveiene skal vernes, men setter spørsmålstegn ved om dette skal gjøres overfor eldre og personer som ikke kommer seg på tur uten spesiell tilrettelegging. Jeg stusser også over kommunens spørsmål om det kunne være aktuelt å redusere antallet minibusser og eventuelt ta med færre deltakere. For det er en kjensgjerning; hadde jeg latt de 23 som bruker rullstol vært igjen hjemme, kunne vi klart oss med færre busser…
Etter å ha gitt saksbehandleren en enda tydeligere beskrivelse av hva tiltaket går ut på, sammenliknet deltakertallene i år med fjoråret og fortalt ham hvor mye dette betyr for dem som er med, kom til slutt kjøretillatelsene i posten. Lettet kunne jeg fortelle at turene til Lilloseter skulle realiseres også i år!
Må vi krangle?
Aldri før har vi vært så mange på tur til Lilloseter som i år. 135 personer totalt, 23 i rullestoler, et utall med rullatorer og spaserstokker. Tilbake sitter vi igjen med gode opplevelser jeg kommer til å huske lenge.
Men turene har også gitt en sur bismak: for er det slik at vi må ”krangle” med det offentlige for å kunne gi våre beboere og brukere et verdig omsorgstilbud?