Nedleggelser og nedbemanninger preger psykiatrien. Er vi på vei mot en psykiatri der menneskelig nærvær blir fraværende?
På min daglige luftetur med hunden hører jeg plutselig noen rope på meg. Jeg får øye på en gammel kollega som stikker hodet ut av verandadøren på et bofellesskap for mennesker med psykiske lidelser. Overrasket spør jeg hva hun gjør der, da jeg trodde hun arbeidet i bydelens oppsøkende tjeneste for mennesker med psykiske lidelser. Hun forteller at tjenesten er bemannet ned og at hun er overflyttet bofellesskapet, som for øvrig også er nedbemannet. Hun er bare innom for å levere ut medisiner.
Senere skal hun videre til de helt ubemannede boligene for å levere ut medisiner der også. Vi rister begge oppgitt på hodet og lurer på hvor dette skal ende.
Samme dag får en av våre beboere svar fra en annen bydel om at ventelisten på bemannet bolig er så lang at vedkommende må søke kommunal bolig. Dette er en ung mann med diagnosen paranoid schizofreni, i perioder helt ute av stand til å klare seg selv.
Det gjør det ikke mindre alvorlig at Bymisjonens Psykiatriske Døgnrehabilitering (BPR) i vinter fikk oppsigelse fra Oslo Universitetssykehus. 33 unge mennesker i alderen 18 til 30 år, i hovedsak med en paranoid schizofrenilidelse, mister dermed et spesialisert døgntilbud og må flytte rett fra sykehus til bydel.
Opptrappingsplan skulle sikre gode forhold
Vi har hatt en opptrappingsplan i psykiatrien, som ble avsluttet i 2008. Den skulle sikre gode forhold for mennesker med psykiske lidelser på bydelen. Disse forholdene er fremdeles svært mangelfulle og nå gjenstand for nedbemanning mange steder.
Så er vi kommet til året for ”Samhandlingsreformen” som skal sikre mennesker riktig behandling på riktig sted til rett tid. Det er bare én hake ved denne reformen: de som skriver pasienten ut, er de samme som har definisjonsmakten på når et menneske er ferdigbehandlet og utskrivningsklar. Utskrivningsklar til hva da?
Menneskelig nærvær er en del av behandlingen
Et av våre store nye sykehus har som sin visjon: «Menneskelig nær – faglig sterk». Det er en flott visjon å ha. På Bymisjonens psykiatriske døgnrehabilitering jobber vi nettopp med å belyse viktigheten av menneskelig nær, eller kanskje like mye menneskelig nærvær som et premiss for at en behandling skal lykkes. Eller enda riktigere; menneskelig nærvær er en del av behandlingen. Andre mennesker er så å si medisinen!
Dette kan kanskje være vanskelig å akseptere i et samfunn hvor det meste ser ut til å ha blitt til et individuelt ansvar, også behandling av ulike type lidelser. Løsningen ligger hos deg selv, og behandlingen kommer på bestilling til bestemte tider på døgnet i begrensede tidsintervaller, gitt av forskjellige hjelpere.
Vi liker ikke å si at vi er avhengig av andre mennesker. Selve symbolet på vellykkethet er å klare seg selv, og helsevesenet har et mantra som handler om retten til selvbestemmelse og autonomi. Hvis du ikke ønsker hjelp, er det helt ok.
Utfallet kan bli fatalt
Hva da når noen er så engstelige at det ikke er mulig å be om hjelp med mindre den bare er der over tid, og tilbyr seg selv? Vi vet at unge mennesker med psykoselidelser er svært sårbare. Hvis hjelpen ikke er der når de trenger den, kan utfallet bli fatalt. De kan miste muligheten for å bli frisk(ere), få fullført skolegang eller prøvd seg i et arbeidsliv. De kan forkomme i egne hjem og til slutt bli så isolerte og engstelige at de kan komme til å gjøre seg noe, i verste fall ta sitt eget liv. Det som ser ut til å ha blitt et individuelt ansvar har blitt til muligheten for å forkomme uten menneskelig nærvær og hjelp. Har vi anstendighet til dette?
I vinter var et av Kafkas stykker ”Forvandlingen” satt opp på en av Oslos teaterscener. I stykket viser han oss et ungt menneske som forvandles til en som foreldrene ikke kjente igjen eller klarte å kommunisere med. Ikke ulikt hvordan en psykose kan se ut for den som rammes eller den som er rundt. Skam og fortrengning var ett av temaene. I møte med det uforståelige og det umenneskelige i mennesket ble hjelp(er) også umenneskeliggjort. Kafka skrev dette stykket i 1915. Jeg roper et varsko for at det samme skjer med spesialiserte døgnplasser og bemannede bofellesskap i landet vårt i dag, 100 år etter.
Nedleggelser og nedbemanninger duker for umenneskeliggjøring og fortrengning. Og dette skjer i det godes navn!