Vår kristne kultur og arv er ikke trua av mangfold, enten det dreier seg om kultur, folkeslag, hudfarge, legninger eller kjønn. Hadde det vært slik, hadde kristendommen som tro forvitra for lengst.
Akkurat kommet til liv etter en lang dag på festivalen Peace&Love i Borlänge, Sverige, sitter enda diskanten etter Lars Winnerbäck igjen i ørene, og rytmene fra kubanske X Alfonso, UNICEF-ambassadøren som får Timbuktu til å hoppe opp på scena, har ikke sluppet taket. Peace&Love! roper alle ut til publikum i titusental. Krama en du inte har sett förut! Andas inn kärlek, sa masseyogainstruktøren. Og det er aktivister av alle slag og foredrag og diskusjoner og gjenbruk og happeninger. ”En ny värld” er årets tema.
Og jeg kommer brått på første feriedag, som i en anna verden. Det var et ras av tanker. Det trykte på. Jeg hadde sittet i timesvis og sett sluttprosedyrer fra tingrettsal 250. Det var ei uendelighet av ord. Ei uendelighet av koblinger og mulige tydinger. Ei uendelighet av tap. Av uforståelighet. Hva var egentlig blitt klarere og hva var like uforsonlig uforståelig. Hva har vi å gjøre med. Forsett. Et sjukt sinn. Ondskap.
Lysten til det onde
Jeg tenkte på linja i den gamle syndsbekjennelsen: ”lysten til det onde i mitt hjerte”. Hvor mange ganger den har vokst i munnen på meg. Hvor lite relevant den har kjentes i mange sammenhenger. Men nå var det akkurat som den fikk et ansikt. Eller heller, 77 ansikter. De som gikk tapt. Alle livsmulighetene, all framtid som var borte fordi én ville død.
For det som er med synd, og dermed gir grunn til bekjennelse – er at den innskrenker livet. Synda er krenkelsen av livet. Av andres. Av eget. Er frarøvelsen av livsmulighet. Den vi står for hver og en av oss. Og som vi daglig, ufravikelig, uanselig, uforvarent påfører medmennesker. Og den strukturelle. Når det er makta som rår. Langt fra fred og kjærlighet.
Så det er grunn til å be og bekjenne. Be om forlatelse, og å bekjenne at vår gode vilje ikke strekker til. Eller for å si det med Paulus i brevet til Romerne: Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, gjør jeg.
Brister og muligheter
Så er det ei uendelighet fra vår uforvarenhet eller sløvsinn eller eventuelt bevisste valg om krenkelse – til kaldt drap, om så i nødverge. Men det som er med liturgien, og som er poenget her, er at den minner oss om noe. Den minner oss om vår menneskelighet, om våre brister og muligheter. Men den minner oss i første rekke om sammenheng; om at ikke noe menneske lever for seg selv. Det er et vi som uttrykkes. Et vi som trer fram, som én kropp med mange lemmer. Paulus igjen.
Det er dette som holder meg fast som prest. Fellesskapet av brister og muligheter, som forteller meg hvem jeg er. I og av mangfoldet trer det fram hvem jeg er, en del, et lem. Jeg ser inn i en annen tiggers øyne, eller kjenner kroppen til ei anna ensom sjel lute seg mot meg, eller hører fortvilelsen til en anna desperat stakkar som nesten blåser ut lyset han vil tenne.
Ikke truet av mangfold
Og hva har så dette med sal 250 å gjøre? Jo, jeg trur, at det gjelder å holde fast en ting: vår kristne kultur og arv er ikke trua av mangfold, enten det dreier seg om kultur, folkeslag, hudfarge, legninger, like lite som kjønn. Hadde det vært slik, hadde kristendommen som tro forvitra for lengst.
Det er heller det motsatte: vår kirke, akkurat som samfunnet for øvrig, trues når rasisme eller kjønnsdiskriminering ikles from angst for forandring. Vi har for eksempel bevega oss fra en forståelse der kvinner var menns eiendom, akkurat som slaver var det. Det anses som godt og rett. Men det kom ikke uten kamp og offer. Mange har gitt sitt liv for andres frihet.
Det er fundamentalt vesensforskjellig fra å ofre seg ved å ta andres liv. Det er mulig det er tale om et sjukt sinn. Det er mulig det er ondskap. Men dette mennesket er blitt til blant oss, og kanskje skal det få oss til å vende blikket mot oss, og ikke så mye mot han. Sjøl om det er ubehagelig. Det dreier seg om å bekjenne vår felles tilkortkommenhet, våre brister. Og å gå inn i vår tid. Vår mulighet.
Den nye verden er et uendelig, men nødvendig prosjekt. Mer demokrati. Mer åpenhet. Mer kjærlighet. Mer respekt. Peace & Love!