Hei! ropte han. Kom! Kom! Og jeg fikk to guttearmer rundt halsen, som så straks ville dra meg ut og rundt i hagen. Jeg hadde ikke sett gutten på tre år. Sist var han to. Men lille herr S tar imot enhver fremmed som en venn. Annet fins ikke. Lille herr S er et barn som går rett i hjertet og holder det fast. Han har det lille ekstra. Helt klart, full av sjarm som han er. Han har et ekstra kromosom. Det gjør han til en gutt med Downs syndrom. Og det gjør meg til et annet menneske i møte med han.
Og da mener jeg ikke bare annerledes i den forstand at jeg mangler det ekstra kromosomet. Men at jeg blir noe annet i møte med han. Lille herr S gjør noe med meg. Med sin direktehet. Med sin mangel på filter. Med sin umiddelbarhet. Han kommer rett i mot meg. Og der er han. Jeg er ikke i tvil om hvem han er. Hva han vil. Hva han mener. Sjøl om jeg ikke forstår alt det han prøver å fortelle meg. For mine ører er ikke så finstilte, og jeg er ikke så god på tegnspråket som han støtter seg med. Men han sitter ved sida av meg som et komplett menneske. Han bare er. Han rører ved noe djupt i meg. Han gjør meg glad. Og han utfordrer meg på min annerledeshet. På min forstillelse, på min tilbakeholdenhet. Men kanskje aller mest på mine tanker og følelser.
Kjenner på skam
For jeg kan ikke anna enn å kjenne skam når jeg møter lille herr S. Det er ikke lett å møte det åpne blikket hans, når jeg veit at vi som samfunn i stor grad sorterer bort slike som han. Det blir ikke født mange med det lille ekstra blant oss lenger. I Danmark nesten ingen. Og jeg kan ikke anna enn tenke at det er et tap, sjøl for et moderne samfunn. Særlig for et moderne samfunn. ”Et samfunn som ofte ikke formår å se storheten i det lille”, som lille herr S sin far uttrykker det. Nettopp. Storheten i det lille. Det som ikke er lite, for så å bli stort. Men er stort i seg selv. Fordi det er. Det fins. Og det rykker oss ut av illusjonen om at vi skal sette så store spor etter oss. Vi skal bygge så mye for å ha vært noen, liksom.
En medisiner ble sitert på at Downs er en normalvariant. Vi er slik sett alle normalvarianter. Men noen trenger mer støtte. At det legges til rette. Noen ganger handler det om ressurser, men mange ganger handler det om holdninger. Som faren til jenta lille H uttrykte det, ”så deilig det var, da de i barnehagen sa at sjølsagt går vi til stranda på våre egne ben, det er jo vanlige barn.”
Så er det jo mer komplekst enn som så. Det kan være en stor byrde. Stor sorg. Det kan være komplikasjoner. Mange har tunge erfaringer med vanskelig valg. Og det avkrever respekt. Sånn er det.
Vi er alle annerledes
Men møtet med lille herr S minte meg om menneskets og mangfoldets verdi og betydning. Og at annerledeshet er noe vi alle bærer. Det er gjennom mangfoldet det trer fram hva det er å være menneske. Eller for å si det på mer teologisk eller prestelig vis: vi bærer hver og en noe av Guds avtrykk eller avbilde i oss, det er slik vi er skapt og elska fram. Og vi har derfor noe guddommelig i oss, nemlig evnen til å elske, til å gjøre godt, til å bety noe for andre. Vi deler en felles menneskelighet, men har unike trekk og er uerstattelige. Dette er et kristent menneskesyn. Som vi stadig må minnes på.
Så tenker jeg at dette handler om mye mer enn et ekstra kromosom. Det handler om motstand mot all form for menneskeforakt som ytres, enten det er etnisk, genetisk, kulturelt, seksuelt eller kjønnsmessig basert.
Det er derfor ekstra gledelig at blant de nominerte til ”Årets Ladejarl”, er Helge Gudmundsen. Han har drevet Flatås Lions i 16 år. ”Når vi merker at noen blir skviset ut av sitt lokale fotballag på grunn av en eller annen utviklingshemming, står vi med åpne armer.”
Vi trenger alle åpne armer. Vi kan alle bety noe for andre. Takk, lille herr S.