Hjernen har gitt meg litt å tenke på i det siste. Det gjør meg både bekymra og håpefull.
I sommer leste jeg to bøker om barn og hjernens utvikling. Først leste jeg The Boy Who Was Raised as a Dog, skrevet av barnepsykiateren Bruce Perry. Deretter Den følsomme hjernen, av psykologen Susan Hart. Jeg vil sterkt anbefale dem begge to.
Min største grunn til bekymring er knytta til innsikten i hvordan hjernen utvikler seg i løpet av våre to første leveår. Det er i denne perioden hjernen utvikler seg mest, og utviklingen er helt avhengig av den nære relasjonen til en eller flere omsorgsgivere. Hjernen er i disse første årene svært følsom for både gode og skadelige påvirkninger, og vi er prisgitt den stimulering foreldrene våre kan gi oss.
Dårlig start på livet får store konsekvenser
Heldigvis har de aller fleste i seg det som skal til for å gi et lite barn god nok omsorg. Vi trenger ikke å lære oss det, men har det med oss fordi vi selv mottok god nok omsorg da vi var små. Men alle har ikke vært så heldige, og noen opplever ting i livet som reduserer deres evne til å være gode nok foreldre. Dersom de ikke får nødvendig hjelp kan det få store konsekvenser. Omfattende understimulering i denne kritiske perioden fører til en nevrologisk skjevutvikling, som igjen bidrar til store problemer emosjonelt, sosialt, kognitivt, motorisk og adferdsmessig. En slik start får betydning for resten av livet.
Barnevernet kan aldri komme for tidlig på banen
Sett i lys av dette kan et ansvarlig barnevern aldri komme for tidlig på banen. I mange av de saksdokumentene jeg har lest, ser jeg et barnevern som ofte er tidlig ute med å gjøre en undersøkelse, men som venter for lenge med å sette inn gode nok tiltak. Noe av årsaken til det kan ligge i at symptomene på omsorgssvikt ikke er så lette å få øye på før barna er blitt eldre enn to år. Men primært tror jeg det handler om at kunnskapen om den avgjørende utvikling som finner sted tidlig i livet ikke er godt nok kjent. Det er mildt sagt bekymringsfullt. Mens vi avventer kan stor skade finne sted.
Plaster på sår som aldri vil gro?
Når skaden først har skjedd, hvilke muligheter har vi da til å hjelpe disse barna? Hvilken kompetanse har vi når det dreier seg om å rette opp skjevutvikling? Ser vi på de undersøkelsene som er gjort med tanke på hvordan det i det lange løp går med flertallet av de barna som har mottatt hjelp fra barnevernet, er ikke det særlig oppløftende lesning. Jeg er redd det har ført til en tanke eller en holdning om at det uansett er grenser for hva vi kan få til. At det eneste vi kan gjøre er å sette plaster på et sår som aldri helt vil gro.
Susan Hart og Bruce Perry tegner et annet og langt mer håpefullt bilde. De hevder at det aldri er for sent, men at innsatsene må ta utgangspunkt i den skjevutviklingen som har funnet sted i løpet av de første leveårene. I og med at hjernens ulike nivåer utvikler seg i en bestemt rekkefølge, vil svært mange av våre kognitivt baserte tilnærminger ha liten effekt. I stedet må vi ta i bruk terapeutiske metoder som stimulerer nevrologisk på et mer grunnleggende og nonverbalt nivå. Vi må ta utgangspunkt i de utviklingsnivåene barnet befinner seg på og starte arbeidet her. For å si det enkelt må vi lære å krabbe før vi kan gå.
Bruce Perrys bok har undertittelen What Traumatized Children Can Teach Us About Loss, Love, and Healing. Her finnes forståelse og erfaring det er mer enn verdt å lytte til.
Les også: Takk til en barnevernsklient!