Skal man kunne velge fritt hvor man vil bo og oppholde seg? Umiddelbart svarer vi ja. Men stopp en halv…
For en uke siden kom jeg tilbake fra en ukes opphold i Johannesburg i Sør-Afrika. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg å besøke Apartheid-museet i sentrum og Hector Pieterson-museet i Soweto. Begge sterke vitnesbyrd om hvor galt det går når man legger til grunn at det er forskjell i folks verdi basert på rase, kultur og fordommer.
En av apartheids grunnpilarer var at det var klart definert hvem som hørte hjemme hvor – basert på rase. Slik oppstod de såkalte «townships» (bydeler for svarte, fargede, indere osv) og «homelands» (reservater for 11 etnisk definerte afrikanske folkeslag) hvor de som var av samme etnisk opprinnelse skulle samles sammen. En samstemt verden fordømte dette apartheidprosjektet, og etter massivt press og boikott på alle fronter, brøt det sammen i 1990.
I dag er det jo slik – i det minste i teorien og om man har råd til det – at folk i Sør-Afrika selv kan velge hvor de vil bo. Men ennå i dag, 20 år etter apartheids fall, er det underlig å reise gjennom Johannesburgs bydeler og se hvordan denne politikken fortsatt setter sine tydelige spor.
Minner om beskrivelsen av romfolk i Norge
I Apartheid-museet kunne man se et intervju med en privilegert hvit kvinne med en drink i hånden ved cricket banen som uttalte seg om de svartes mindreverdighet; hvor late, kriminelle og skitne de var, og at det derfor var nødvendig å holde dem adskilt.
Dette minnet meg om hvordan romfolk enkelte ganger blir beskrevet her i Norge: ”Det er best for alle at de ikke er her hos oss, men at de bør dra hjem – hvor de hører hjemme. Våre kulturer passer jo ikke sammen! Schengen og bevegelsesfrihet er jo vel og bra for oss, men det bør vel ikke gjelde alle?”.
Personer uten fast bopæl sendes «hjem»
Man kunne også lese, se og høre om passlovene under apartheid. Politiet kunne til enhver tid kreve legitimasjon som viste hvor man hadde rett til å oppholde seg. For eksempel hvis en «svart» kvinne var hushjelp i et «hvitt» hjem i en «hvit» bydel, måtte hun ha dette dokumentert og godkjent i sin legitimasjon. Hvis ikke ble hun sendt «hjem» til sin township eller homeland.
Dette minnet meg litt om personer uten fast bopel som oppholder seg i Oslo, men som kommunen definerer som utenbys, altså personer man ikke skal ha utgifter på og som bør komme seg hjem til sin «hjemkommune» – sin siste offisielt registrerte, faste bopel. Dette treffer som oftest de som i tillegg har en rusavhengighet, som gir dårlig helse både fysisk og psykisk.
Toleranse på prøve
Mitt anliggende er ikke å sammenligne Norges hverdag med Sør-Afrikas hverdag under apartheid, men å få fram at vi også har holdninger i dette landet som gjør forskjell på folks verdi og rettigheter ut ifra visse kriterier.
Vår toleranse og humanitet blir satt på en alvorlig prøve når verdens urettferdighet og nød rykker for nært innpå. Det er lettere å fordømme urett på den andre siden av kloden!