”Den beste byen å våkne opp i.” Det var vinnerslagordet etter ei økt om visjon for Midtbyen som jeg fikk være med på for ei tid tilbake. Mye har vært sagt og skrevet og meint om tilstanden og utviklinga av Trondheim by og sentrum i særdeleshet. Det skal være meininger om en by. Men hvem sine meininger blir hørt? Og tåler vi byen som by, med sine sol- og skyggesider?
Jobben min er å være nært livet på gata. Og jeg får se livet både i sol, skygge og regn. For ikke så snakke om kulde, is og snø. Og da er det sånn at ei slik fantastisk høsthelg som vi akkurat har hatt, lett overskygges av tanken på kulda som når som helst kommer over oss.
For om livet på benken eller i teltet eller i bilen, er greit akkurat nå, så veit bostedsløse av alle nasjonaliteter hva kalenderen viser. Oktober. Med nattefrost og muligheter for både slagregn, sludd og seige timer utendørs.
Den beste byen å våkne opp i. Det har Trondheim i seg å kunne være. For det fins knapt vakrere lys enn over Trondheimsfjorden på nattmorran. Og det fins knapt triveligere veiter å rusle i på vei til jobb. Eller elv å spøtte i fra sykkelsetet. Eller bryggerekker å tenke seg et morrastup fra. Eller Dom å stille seg innunder og kjenne menneskenes gang ved.
Men for å våkne opp og glede seg over disse kvalitetene forutsetter for eksempel tak over hodet. Da handler det om boligpolitikk. Og bykommunens vilje til å ta inn over seg hvordan byen ser ut på skyggesida – som har ei permanent side ved sida av den akutte, krisa. Og da handler om at det må være mat i kjøleskapet. Og da handler det om mulighet for arbeid, om så for en dag om gangen, eller sosialsatser og trygdeordninger. Eller gode kombinasjoner. Ingenting av dette er nytt.
Og så handler det ikke minst om en raus mentalitet fra byens borgere. At vi faktisk vil bo i by, med sol- og skyggeside, og ikke i en landsby. At vi aksepterer at det fins et ubehag knytta til noens livsstil. Til noens uro. Til noens rus. Til kombinasjonene.
Og da kjenner jeg, at om det er noe jeg vil være stolt av – så er det å bo i en by som tåler byens skyggeside. Men ikke bare det. Som aktivt, radikalt og visjonært arbeider for inkludering og antistigmatisering. For meg er dette uendelig mye mer verdt enn om det bare hadde vært permene igjen av Norges historie om Trondheim hadde vært tatt ut. Eller var det Trøndelag?
Vi kan ikke bygge vår stolthet på ”forna dar”, men på hvordan vi dag for dag møter utfordringene til dagens borgere, uansett status. Trondheim har for eksempel svart på noen av utfordringene knytta til tilreisende romfolk på en forbilledlig måte. Ved å tilføre ekstra ressurser til Frelsesarmeen, ble de akutte hygieniske problemene avhjulpet. Dusjene og vaskemaskinene stod der. Og suppe fulgte med. Men fremdeles er de uten tak over hodet. De som ikke har gitt opp for første nattefrost. Det er kaldt i bilene nå.
Og skal vi holde oss med en nasjonalhelligdom, må den ta opp i seg også fellesskapet og nasjonens brister. Der vi kommer til kort. Det vi feiler. Det er kun en helligdom som tåler det. Noen anna er et seiersmonument. Og ei kirke kan aldri være et seiersmonument.
Men da er spørsmålet: Hvordan tar nasjonens fremste religiøse bygning opp i seg avmakt? Hvordan synliggjøres vår utilstrekkelighet? Det vi ikke får til, også som fellesskap? Hvordan gir vi ikke bare språk, men også bilder og symboler på våre brister: når tak ikke fins over hodet, når barn går sultne til sengs i verdens rikeste land, når asylanter blir borte, når menneskerettigheter krenkes. Og vil så byens borgere tåle at helligdommen viser våre brister, eller blir det politikk utav det? Eller kan vi tenke at det er djup inspirasjon å hente her.
Den beste byen å våkne opp i. Det er en våken by. En inspirerende by. En by som tar opp i seg menneskenes kår. En by som sier – det er plass for deg her, i sol og i skygge. Sammen er vi byen.