Vi har lenge visst og erfart at kontakt med dyr er betydningsfullt og skaper sosial kontakt. Dyr finnes også på sykehjem, både som ”fastboende” og som besøksdyr. De senere år har det også kommet robotkjæledyr på sykehjem. Men er det det samme, da?
På slutten av 1700-tallet startet man i helsevesenet med dyrekontakt utendørs som en slags behandlingsform i kommunikasjon med pasienter. På midten av 1800-tallet tok man de minste dyrene inn på institusjonen for å bedre pasientenes sosialisering, og ikke minst for å styrke deres moral (!). Og Sigmund Freud var opptatt av å bruke hund når han hadde samtaler med sine pasienter fordi hunden fikk pasientene til å slappe av og oppføre seg mer naturlig. Dessuten ville ikke hunden reagere negativt på sterke pasientutsagn under terapisamtalen.
Det finnes mange gode studier som viser at hyppig og/eller systematisk dyrekontakt har klare helsemessige effekter. Forskning dokumenterer tydelige effekter gjennom måling av redusert angst og depresjon. Det kan medføre smertedemping, samt føre til økt aktivitetsnivå og oppmerksomhet rettet mot en ytre påvirkning.
Dyr skaper liv og lyd
De senere år har det blitt økt fokus på å ha dyr inn på sykehjemsavdelinger, som en besøkshund. Noen steder har akvariefisk, andre undulater, som skaper både lyd og liv. Erfaringer så langt viser at dyreglade eldre, særlig de som har demens, har stor glede av disse dyrene og besøksdyr. Det er også brukt et kosedyr, som enkeltpasienter knytter seg til og blir rolige og trygge av. I vår avdeling erfarer vi også dette når vi har jevnlige besøk av rolige hunder.
Men levende dyr er ikke bare uproblematisk. Hva med allergier? Redsel for dyr? For ikke å snakke om strenge hygieneregler, som betyr nei til levende dyr i områder der det tilberedes/spises mat?
Robot-sel
Det er jo noe eget med et dyr som gir ubetinget respons i kontakten. Kan det løses?Løsningen kan faktisk være et robotdyr. En sel – ja, en sel. En PARO-seal.
I Japan (selvfølgelig) ble det for nesten 20 år siden utviklet en robotsel til bruk for personer med Alzheimers demens. Selen er en kopi av grønlandssel med autentisk lyd, og «pelsen» har flere sensorer, som responderer på ulike typer kontakt. Den beveger halen, lager lyder, lærer seg bl.a. å trykke hodet mot en håndflate som strykes mot, kan lære seg ord som sies ofte, osv. Hensikten med PARO-selen er både psykologiske, fysiologiske og sosiale effekter.
Se på videoen selv: http://www.youtube.com/watch?v=Vx8mv87e6wE
Det finnes mange gode erfaringer med selen fra flere land. Noen pasienter finner igjen språk og ord i kontakt med selen over tid. Den kan uforpliktende klappes og koses med, snakkes med, og den er et fint utgangspunkt for felles opplevelse, som skaper samtaler.
Ingen betenkeligheter?
Klart det. Som hvorfor bruke en sel når det finnes robot-hund og robot-katt? Mest fordi vi har spesielle forventninger til en hund eller en katt. De skal bevege seg som et firbent dyr, hoppe opp på fanget og løpe rundt. Robotene gjør ikke det, og da blir man skuffet over at forventningene ikke møtes. En sel har man ikke slike forventninger til, og den gir respons.
Noen reagerer negativt på PARO-selen uten at man stiller spørsmål ved at gamle damer skulle sitte med en dukke i fanget på sykehjemmet. Slike spørsmål må diskuteres.
Hva bringer fremtiden?
Fokus på dyrs betydning overfor personer med demens er økende. Det er fortsatt mye kunnskap vi savner og som må utforskes videre. Særlig langtidsstudier trengs. Og det forskes på området, også i Norge, og mer kommer.
Miljøbehandlingstiltak er det viktigste arbeidet vi gjør i demensomsorgen, men det er utfordrende for pleierne å strekke til i hektiske hverdager. Det trengs mange ulike miljøtiltak, og enda mer enn det vi gjør i dag. Systematisk dyrekontakt på sykehjem er in spe, men det kommer nok mer av det. Det sies jo at hunden er menneskets beste venn.
En robotsel kan aldri erstatte menneskelig kontakt i miljøbehandlingen, men den kan være et viktig supplement.
«Everybody needs somebody to love…»