Gang på gang opplever jeg at det som kunne blitt et sted for dialog og spennende refleksjoner, i stedet blir en markedsplass for politiske budskap.
Jeg var nylig på et møte med tre oslopolitikere. Temaet var ettervern, altså rettighetene til barn som har vært under tiltak fra barnevernet og som har fylt 18. Barnevernssambandet hadde, i tillegg til politikerne, invitert inn både fagfolk og de unge selv. Det ble holdt flammende flotte innlegg fra de unge med mange konkrete forslag til endringer både til praksis og til loven.
På møtet var det også ansatte fra Høgskolen i Oslo, Fellesorganisasjonen, Unge Duer, førstelinja, verger og Bymisjonen.
Samme debatt i mange år
Med undring satt jeg og hørte på en debatt jeg synes jeg har hørt i mange år. I en lavmeldt og litt trykkende stemning, som det ofte blir der hvor politikerne blir invitert til å si noe om hva de mener. Det var akkurat som alltid. Tre politikere fra ulike partier som bekrefter at det er utfordringer i større eller mindre grad og sier at det er «mye igjen», «at dette bør ha større fokus», «at det bør skje en kompetansehevning på området», eller som Høyres Anniken Hauglie sa da noen fortalte om de enorme forskjellene på tilbud om ettervern i byen vår: «jeg får ringe litt rundt å si at de må ta opp dette på barnevernskontorene». Jeg lurer på om hun har ringt.
Dette møtet kunne i utgangspunktet hatt hvilket som helst emne innen barnevern som tema. Det kunne vært forebygging, det kunne vært samarbeid tverrfaglig eller omhandlet barn på anbud. Det kunne handlet om kriminalitetsforebyggende arbeid eller om bruken av institusjoner.
Vi må snakke samme språk!
Jeg tenker på og undrer over hvordan viktige begrep debatteres og belyses. Vi vet jo at det ofte er komplekse og flerfaseterte begreper. Hvordan blir disse definert og forstått på rådhuset? Hvordan kan vi i beste fall ha en dialog med de folkevalgte når det er åpenbart at disse begrepene ikke er forstått og i tillegg blir definert forskjellig?
Hvordan kan vi da ha en fruktbar og levende dialog? Det undrer jeg meg enda mer over. Vi blir jo bedt om å komme med innspill til rundskriv og høringer, vi blir også bedt om å komme på komitémøter og legge fram vårt syn på aktuelle problemområder – og det gjør vi jo. Politikerne og de ulike komiteene uttaler at de får mye ut av slike møter. Men hvordan blir kvaliteten på paneldebatter og møter når vi egentlig ikke diskuterer eller reflekterer, men blir sittende fast i vår egen forståelse og det uavklarte?
Hvem tar ansvar for at et ord eller begrep, som for eksempel ettervern eller forebygging, blir debattert i komiteene? Er det sånn at medlemmer av helse- og sosialkomiteen har en felles begrepsforståelse når de legger planer og rammer til viktige tiltak? Er begrepene rammet inn i noe? Hva er ettervern og hva er forebygging, og hva mener dere sammen om det? Er ettervern, som Høyres Anniken Haugli sa «kanskje litt hjelp på veien» eller er det et begrep som inneholder nyanser som ansvar, etikk og lovbestemte tolkninger av rettigheter? Og hva innebærer disse ordene når dere diskuterer ettervern?
Ideelt burde det bølge en diskurs i rådhuset til en hver tid. Gjør dere dette, politikerne våre? Gjør dere det grundige arbeidet det er å operasjonalisere begreper, kjenne på dem, bli enige om at de skal dykkes ned i for å skape en så god forståelse som mulig, slik at når dere debatterer har en felles forståelsesramme om og rundt temaet dere snakker om?
Markedsplass for politiske budskap
Jeg opplever gang på gang at det i stedet for dialog og spennende refleksjoner og diskusjoner blir en liten markedsplass for politiske budskap. En aldri så liten konkurranse om hvem som har mest fokus på temaet i partiprogrammet sitt og hvem som har fremmet de beste tiltakene.
Når så deltagere i salen kommer med egne historier, eller andre typer av egenopplevde erfaringer fra praksisfeltet, skjer det ofte en taushet og en tåkelegging. Svarene fra partiene som er i posisjon kommer som en automatisk oppramsing av hva som er tenkt gjort og hvordan kommunen jobber med saken. Det er som om det er innøvd en del generelle standardsvar og som avslutningsvis formes til det spesielle tema. Deretter sier de som er i opposisjon noe om hva de tenker framover og de sier alltid at de er veldig bekymret.
Møtet om ettervern ble en bekreftelse på form. Byråden er flink til å si at «det ikke er slike tilbakemeldinger de får, men at det går bra med Oslo». Er dette fruktbart? Hva er det vi egentlig får til i møter med politikere? De vet jo alt, det de hører er lite nytt, og de jobber med saken! Det blir fort forsvars- og angrepssnakk.
Jeg ønsker en ny samtaleform
Jeg har praksis fra organisasjonslivet og vet det jobbes aktivt for at man skal ha ett felles språk og forståelse for organisasjoners grunnleggende visjoner og verdier. Dette grunnlaget er helt avgjørende for å ha med både entusiasme, nytenkning og undring på veien mot ett felles mål. Hvordan er det kommunen gjør dette? For det gjør dere vel, setter dere felles mål i komiteene selv om dere har ulike politiske grunntanker, eller er det finanskomiteen som styrer begrepsforståelse?
Det kunne vært ønskelig at de ulike partiene og komiteene har avklart og dykket i begreper slik at begrepene har en mening med innhold. Jeg ønsker jeg meg en ny samtaleform, for eksempel en dialogkafé. Det kan være et sted hvor vi kan komme for å snakke sammen, med temaer som i dag på møtet. Vi kan snakke om at det er store forskjeller mellom bydeler, at det kan være personavhengig å få en saksbehandler som stimulerer til ettervern, at det er mange unge som ikke vet at de har en rettighet. De inviterte kan sitte sammen med politikere i smågrupper, der kunne vi fortelle historiene om hva vi ser og erfarer. Hva vi vet og hva vi bekymrer oss om. Kanskje det til og med kunne være kreativt og føre til økt stimulering og nytenkning.
Jeg tror vi trenger en trygg og uforpliktende arena der de innerste tankene kan få flyte sammen med de folkevalgte slik at de vil kunne få et innblikk i «40 saker i saksbehandlernes liv», eller «rådløsheten hos kommunens egne ansatte når det er pengene som styrer tiltaksvalg». Det er altfor mange som ikke tør si ifra.
Det vi ikke trenger er at noen tar en liten telefonrunde og ordner litt kjapt opp, eller tar det med seg videre i tankene sine. Da forsvinner det fort!