Et umulig spørsmål?

«Hvilket år var slaget ved Fimreite, sa du?  Lett, jeg har akkurat lest en bok om Kong Sverre. Skal du ha datoen også?»

På onsdager og torsdager har vi langåpent på Møtestedet, en kafe for personer i rus- og gatemiljøet. Da er det middag, smørbrød, kaffe og kakao helt til klokken 20. Noen onsdager har vi Quiz også. Ikke hver onsdag, ikke annenhver heller, men noen onsdager. Som regel etter at en eller flere av gjestene har vært bortom meg og spurt; «Du, er det lenge til neste quiz eller?»

Denne onsdagen var det quiz.

Quizen starter alltid klokken 18, men allerede i 16-tiden er de første deltagerne på plass. Noen er alltid på samme lag.  De sitter ved det samme bordet og på den samme stolen som de alltid gjør. Det er trygt.

Mens de venter, diskuterer de hva som har skjedd i nyhetene, hvilken president i USA som aldri ble valgt hverken som visepresident eller president, men som endte med å bli begge deler allikevel. Og om det blir regn eller snø i morgen.

For andre er det hele mer tilfeldig. De stikker hodet inn i kafeen og kommer inn når de hører at det er quiz på gang.  Så finner de en gammel eller en ny venn og danner et lag.

Gleden av å dele kunnskap

Alle lagene må ha et navn. Det er «Lars og damene», «…og det var alle lagene», « FC Brainstorm», «The best» og «Team Solo». Fantasien har ingen grenser.

Ark og penner deles ut og stillheten senker seg i lokalet.  Stamgjestene vet at det er 20 spørsmål fordelt på 4 kategorier.  Har de flaks eller uflaks med kategoriene i dag?

Quizmaster hever stemmen. «Første kategori i kveld har jeg kalt eventyr». Det blir helt stille. «Spørsmål nummer en.»  «Hvordan døde heksen i eventyret om Hans og Grete?»

Det høres lav hvisking rundt alle bordene.  Noen forteller, andre lytter. Noen har gleden av å dele sin kunnskap.  Andre lærer noe nytt.  Etter et par minutter kommer spørsmål nr. to.

«Hva var Asbjørnsen og Moe sine fulle navn». «Jeg vil ha både fornavn og mellomnavn på begge»

Det hviskes. Igjen deles det meninger og nok en gang blir noen litt bedre kjent med en som var en fremmed for fem minutter siden.  Slik holder vi på.

Det hysjes, smiles og skrives

Noen visker veldig lavt, andre visker litt for høyt og deler svarene med resten av kafeen.  Det hysjes, smiles og skrives. Stemningen er ekstra god og alle fem lagene i kveld følger spent med.

Vi har kommet til det siste spørsmålet. «Hvilken blomst deler navnet sitt med et krydder? »

Stille. Helt stille. Det tenkes.  Så diskuteres det, noen smiler lurt og signaliserer at de vet. Andre lurer fortsatt.

Avtaler å møtes igjen

Svar-arkene samles inn, og mens jeg retter, lages det avtaler om å møtes igjen og være på lag også neste gang det er quiz på Møtestedet.

Så har quizmaster rettet ferdig. 20 spørsmål har blitt 20 svar, og det er 20 poeng å hente. Denne kvelden var det fem lag.  Fem lag med til sammen 20 deltagere.

De som ikke hadde flaks med kategoriene fikk 13 og 14 poeng. Et lag fikk 16. Og to lag fikk 17 poeng. Quizen er ikke avgjort, det må et ekstra spørsmål til for å kunne kåre en vinner.

Et umulig spørsmål

Og det er da det kommer. Jeg har pønsket ut et spørsmål som «ingen» kan svaret på.  Her må det nok tippes.

«Hvilket år var slaget ved Fimreite?»

«Hvilket år var slaget ved Fimreite sa du?  «Lett», svarer en fyr som jeg har oppfattet som en beskjeden og stille mann. «Jeg har akkurat lest en bok om Kong Sverre! Skal du ha datoen også?» Quizmasters umulige spørsmål, var for en av deltagerne kveldens letteste.

Vinnerlaget var kåret. Og fikk sin premie, 828 år etter slaget ved Fimreite.

Av gjestene på Møtestedet har jeg lært at Gerald Ford aldri ble valgt som visepresident i USA. Han ble det bare fordi Spiro Agnew måtte trekke seg. Så ble Ford jammen president også fordi Richard Nixon ikke fikk være president lenger.

Livet er fullt av tilfeldigheter, og: «Ingen er bare det du ser»

Av quizmaster på Møtestedet, Christoffer Stange.


Christoffer Stange

Kafévert

Jeg jobber på Møtestedet, som er Kirkens Bymisjons kafé for mennesker i rus og gatemiljøene i Oslo. Jeg blogger om møtene mine med gjestene i kaféen, der jeg hver dag opplever at "ingen er bare det du ser".

Se flere innlegg av Christoffer Stange