”Alle” synes enige om at utbygging av dagsenter for personer med demens er en riktig hovedstrategi i møte med vår tids kanskje største folkehelseutfordring. Likevel blir ikke avsatte midler brukt opp. Vi ser til og med eksempler på nedleggelser.
På VG nett søndag kunne vi lese om at en stor del av det statlige tilskuddet til dagplasser for personer med demens står ubrukt. Statsråd Støre sier han jobber med å forsterke tilbudet. Statsrådens strategi er basert på kunnskap og forskning som viser at fysisk og psykisk aktivitet har potensial til å bremse utviklingen av demens. Det er jo gode nyheter for den som er syk, familien, men også for storsamfunnet. Dagplasser er en del av løsningen.
Nedleggelser
Mandag ringte en fortvilet kvinne fra Sande til meg. Kvinnens mor er en av disse 42 000 som bor hjemme og som har en demenssykdom. I rådmannens budsjettinnstilling er kommunens eneste dagtilbud for personer med demens foreslått nedlagt. Hun ringte for å snakke og for å få råd.
Det er et paradoks at samtidig som at ”alle” synes enige om at dagsenter er en riktig hovedstrategi når vi skal møte vår tids kanskje største folkehelseutfordring, og alle er enige om at utbygginga går for sent – altfor sent – så ser vi samtidig at penger som er avsatt ikke blir brukt opp, og til og med eksempler på nedleggelser. Dette må vi drøfte – dette må vi undersøke: Hva er det som stopper oss, hvor er det skoen trykker?
Nå vil noen sikkert si at den åpenbare løsninga ligger i mer penger eventuelt i kombinasjon med organisatoriske grep som for eksempel å flytte ansvaret over til staten.
Vel, penger er muligens en del av svaret, organisasjonsdebatten skal jeg la ligge.
Fokus på antall, ikke innhold
Jeg vil påstå at dagens offentlige samtale nesten utelukkende dreier seg om volum; altså antall plasser. I liten grad leser vi om innholdet. Hva er en dagplass, hvordan kan et dagtilbud møte og matche menneskers med forskjellige interesser, behov, ønsker og ulik grad av sykdomsutvikling.
Jeg tror at vi har en jobb å gjøre,- både myndigheter og fagmiljø – i å fylle begrepet dagsenter/dagplass med innhold. Språklig åpenbart – men også reelt.
Oppbevaring
Fokuset vi har, og språket vi bruker, gir assosiasjoner til et tilbudskonsept preget av oppbevaring. Spørsmålet er om disse assosiasjonene fargelegger noen av de lokale diskusjonene som skjer i kommunestyrer, formannskap og pleie- og omsorgskomiteer der ute?
Er den underliggende årsaken til treghet og endog baklengsgang – at man ikke har tillit til dagtilbudet som konsept, ikke har tillitt til at det er formålstjenelig for menneskene og dermed ikke i et samlet tjenestetilbud for personer med demens. Avdekker vi her egentlig en usikkerhet på hvorvidt dagtilbud er et godt sted å bruke seg, oppleve meningsfulle fellesskap med andre og tilmed utsette sykdom og dermed utsette behovet for heldøgnsomsorg?
Tiden er inne for en kunnskapsdugnad
Jeg vet ikke. Men jeg tenker at tiden er inne for en real kunnskapsdugnad – der vi setter alt inn på å utvikle praktisk kunnskap og metodikk slik at en dagplass både fremstår og er det vi ønsker det skal være – nemlig et sted å vokse og ikke bare et sted å være.