Julen er de myke hjerters tid. Men den er også tiden for indre uro. Den avdekker en følelse av tomhet. Lengselen etter noe annet enn julens overflod er sterkere. Gjennom gavene vi gir blir vi sett og verdsatt. Men det blir ingen befrielse fra den plagsomme narsissismen som alltid spør speilet: «Er jeg bra nå?»
Fellesskap og tilhørighet bekreftes gjennom juletradisjonene. Vi strever med å vise at vi bryr oss. Julen er tomrommet etter det som var, og lengselen mot det som enda ikke er. Uroen har ikke sin årsak ført og fremst i det ytre, i samfunnet, i jobben og familien.
Travelheten er ikke kampen mot klokka. Forventninger og krav kommer fra mitt indre og rettes mot meg selv. Det føles også sterkere når jeg er alene. I julen kjennes ubehaget med mitt eget strebende liv sterkere. Følelsen av å komme til kort blir ekstra nagende.
I julen kommer tankene om hva som er meningen med livet. Det er en større åpenhet for en åndelig dimensjon nå. Når presten forkynner at julen handler om Gud i mennesket, Gud som menneske og Gud blant mennesker, er det irrelevant for mange. Gud ble menneske? Ble Gud slik som meg?
Dogmene krasjer mot erfaringene. «Jeg er aldri blitt verdsatt. Livet mitt er ødelagt av krenkelser og overgrep. Selvbildet er preget av skam. Det må jeg leve med.»
Nei, vi lengter ikke så mye etter svar på de evige spørsmål som etter mening med det vi er i dag og det vi gjør i morgen. Uroen og rastløsheten retter seg utover det materielle som opptar hverdagen. Finnes det en sammenheng? Hvor går vegen? Hva er mine verdier egentlig? Hva er lykke?
Lykke betyr at vi tror det går fint. Den kloke Linus i tegneserien «Knøttene» spør den uheldige Baltus: «Har du ikke lyst å prøve litt lykke? Du kommer jo alltid for sent på skolen, og du klarer ikke engang å sende opp en drage.»
«Jo, men hvilke bivirkninger har det?» svarer Baltus.
Det er bivirkningene av lykke vi er redd for. Bivirkningene gir næring til uroen. Det er som å reservere seg mot kjærligheten for at den ikke skal gjøre vondt. Fredelig jul!