Hva gjør avisoppslagene med rusavhengiges selvbilde? Hvordan er det for den enkelte å se utsnitt av sitt liv slått opp på midtsidene i tabloidavisene? Og enda verre, å vite med seg sjøl at virkeligheten som bli presentert er en liten flik av en komplisert helhet?
Hva gjør det med rusfeltet å lese disse historiene – og vite at virkeligheten som presenteres på denne måten er så annerledes og så langt mer komplisert. Hva gjør det med vår forståelse?
I den siste tiden har vi fått mange presentasjoner hvor rusavhengige blant annet snakker om et rått og hjerteløst miljø, solidariteten er borte, her er det stjeling og bøffing – men det er de ”andre” som holder på med dette. Blir det mer solidaritet, mindre bøffing og stjeling ved hele tiden å skylde på ”de andre”?
Daglig møter jeg denne ”selvpresentasjonen” av eget liv og av miljøet. Håpløsheten og maktesløsheten blir det som repeteres – og som til slutt også blir det som preger både selvbilde og livssituasjon.
Samme elendighetsbilde overalt
Vi som jobber i rusfeltet er sentrale aktører i dette miljøet. Vår hovedkamp er å bygge håp og bekjempe maktesløshet, men vi kan lett rammes av den samme opplevelsen av håpløshet og maktesløshet, spesielt også når vi åpner avisene eller slår på radioen eller TV og blir presentert for det samme elendighetsbildet.
Vi følger også opp med å skylde på hverandre. Vi roper om flere penger, vi roper om flere behandlingsplasser. Vi vet også at dette er en flik av virkeligheten og at sannheten er langt mer komplisert.
Ødeleggende fremstilling
Vi må jobbe på mange fronter, for å si det mildt. Hvordan få media til også å ta et ansvar for å bygge håp om endring? Jeg vil påstå at det er direkte ødeleggende å fremstille den rusavhengige som et hjelpeløst offer og rusfeltet som udugelige og uten kompetanse. Det bygger opp under en farlig stigmatisering av rusavhengige og gjør at rusfeltet blir møtt med mistillit og holdninger som forhindrer samarbeid og gode dialoger. Hvem vil vel søke seg til rusbehandling, statlig, ideelt eller kommunalt, når det er slike bilder som dominerer?
Jeg mener ikke at vi skal presentere ”solskinnshistoriene”, langt derifra, men selv om dette er komplisert, så kan fremstillingen prøve å nærme seg et noe sannere bilde av virkeligheten.
Kommer ikke videre ved å skylde på «de andre»
Ja, det er sant at et menneske som er rusavhengig, preget av psykiske lidelser, bostedsløs og uten et fungerende sosialt nettverk, er i en fryktelig vanskelig livssituasjon. Ja, det er sant at hjelpetiltakene mange ganger kommer til kort og at det er mye vi må bli flinkere til. Men ingen av oss kommer videre verken ved å skylde på alle ”de andre” eller ved å bygge opp under at ingenting fungerer.
Vi trenger et annet fokus, vi trenger et tettere samarbeid og felles forståelse for at endring er mulig – og at hver enkelt er aktør både i sitt eget liv og i samfunnet som helhet. At det er mange som har skyld og at mange gjør feil, kan kun brukes til å forstå seg selv og sin egen situasjon bedre, det kan ikke brukes for å komme videre i eget liv.
Rusfeltet generelt kan heller ikke skylde på alt som ikke fungerer, for så å unngå å ta tak i det vi selv har ansvaret for.