Alle har noe å gi, og alle trenger i blant å få. Vi må ikke tro at det er så stor forskjell på oss.
Klokken er fem over ni om morgenen. Vi har akkurat åpnet kafeen, vår lille hyggelige Café Britannia i hjertet av Fredrikstad.
– Hei Anne! roper en morgenglad stemme nede fra døra.
Inn kommer dagens første faste gjest. Han vinker ivrig med hånden før han setter seg på sin faste plass i sofaen. Vi vet at han ikke skal kjøpe seg verken mat eller drikke. Snart sitter han og sover godt. Han blir omtrent en time, så rusler han ut.
Etter en stund kommer han tilbake. Hvis plassen hans er ledig, setter han seg ned mellom pene damer på bytur og enslige menn med avis. Ofte er det noen som vil spandere vaffel og kaffe på ham. Han er ganske skjeggete og loslitt, tenner er det dårlig med, og virker nok eldre enn han egentlig er.
Jeg prøver å finne litt ut om ham, for det er vinter og sprengkulden river i husveggene:
– Jeg synes du kommer så tidlig hver morgen?
– Ja, jeg pleier å gå ut i halv syvtiden.
– Oj, kjære deg, har du noe ordentlig sted å bo?
– Jada, jeg har god og varm leilighet.
– Men fryser du ikke når du går ute nå som det er så kaldt?
– Nei, nå har jeg fått meg så god og varm jakke.
– Er jeg ikke fin?
Jeg har så lyst til å vise litt ekstra nestekjærlighet og omsorg overfor denne mannen. Kanskje han har ting å fortelle om livet sitt som jeg kunne lytte til. Jeg som jobber i Bymisjonen er jo ansatt for å forsøke å bidra med noe positivt inn i andre menneskers liv, men han kommer aldri til meg med noe han vil klage over.
En dag kommer han inn i kafeen og river av seg lua.
– Se her, Anne. Er jeg ikke fin?
– Jo, har du klippet håret? Så pen du er, svarer jeg og kjenner at jeg blir mer og mer glad i denne mannen.
Samtidig ble jeg litt irritert over at han bestandig kunne være så blid og hyggelig når han fremstod så herjet av livet.
Den store tvilen
Så fulgte en periode med travle dager. Det ble nok av utfordringer å ta tak i, og tvilen kom. Den store tvilen på om jeg var det rette mennesket i denne jobben. Jeg satt på bussen om morgenen og ba om styrke og hjelp så jeg ikke skulle krenke noen denne dagen, nå som jeg hadde så lite overskudd. Kunne jeg bare få et lite tegn på at jeg duger, tross alt. Bussen stanset ved et lite portrom utenfor en populær baker i byen. Her skulle jeg av. Portrommet var fullt av folk.
– Hei Anne! ble det plutselig ropt et sted fra flokken som sto der.
Så fikk jeg øye på to muntre øyne under en skyggelue. Det var kameraten min.
– Jeg står her og venter på deg, jeg, sier han.
– Men står du her? Det pleier du da ikke…
– Nei, men i dag ville jeg det. Bare gå bort i kafeen, så kommer jeg etter, sier han med et stort smil.
Smilet forplantet seg ned i hjertet mitt. Ja, jeg er på rett sted.
Ikke så stor forskjell på oss
Alle har noe å gi, og alle trenger i blant å få. Vi må ikke tro at det er så stor forskjell på oss. Vi er egentlig i samme båten alle sammen.
Det er sant som vi sier i Bymisjonen: Det er menneskene som gjør byen vakker.
Les flere bloggposter:
– Så kom Even
– Et umulig spørsmål?
– Hvordan bli sjef i eget liv når alle signaler sier at du er et offer?