En GPS kan åpne sykehjemsdører og gi en friere hverdag. Tiden er moden for at vi lærer oss til at teknologiske løsninger må sees på som hjelpemidler i en krevende demensomsorg.
De siste dagene har GPS-debatten blomstret opp igjen – fordi det foreslås lovendring om at man kan bruke GPS på personer uten at de må gi informert samtykke. Det er viktig å grundig diskutere slike lovendringer, som kan få inngripende virkning på mennesker. Men samtidig kommer det frem mange syn, og ikke minst holdninger til denne sårbare pasientgruppen. Som da jeg onsdag denne uka satte morgenkaffen i halsen av Aftenpostens førsteside: «Vil radiomerke alle demente». Snakker vi om en flokk med gamle som blir sporingsmerket sånn uten videre? Neida. Bare en unødvendig stigmatiserende førsteside, som kanskje selger? Inni avisen var det heldigvis en positivt ladet og informativ artikkel.
Personer med demens er som alle oss andre
Gode prosesser er nødvendig rundt lovendringer som angår sårbare grupper, slik som personer med demens. Mange sykehjemspasienter med langtkommen demens har som regel ikke evne til å gi et informert samtykke, f.eks. til å bli overvåket med en GPS. Men hva ville personen selv valgt hvis man ikke hadde en demenssykdom? Erfaringer så langt er positive, og GPS muliggjør mer frihet under tryggere rammer, både for hjemmeboende og borteboende.
Personer med demens er som alle oss andre: Vi liker å bevege oss fritt, komme oss ut i frisk luft, og ikke minst følge en tanke om at noe må gjøres. Eller en pasient som får en tanke om at man må hjem til de små barna sine (selv om barna er blitt besteforeldre), en sterk og virkelig tanke fordi hukommelsen har sviktet Problemet er at å møte slike naturlige behov ofte ikke passer i den travle tidsplanen for personalet. Da forlater noen avdelingen i et uoppmerksomt øyeblikk.
Ulovlige låste dører
Hvordan håndteres uønskede utferdsler fra sykehjemsavdelingen? Jo, det enkleste er å låse døren ut av avdelingen. Dette skjer altfor mange steder, men akkurat det snakkes det ikke så mye om, dessverre. Å låse døren ut av avdelingen er svært inngripende og dermed ulovlig på sykehjem. Heldigvis. Det er ikke lov å kollektivt stenge en gruppe pasienter inne i en avdeling fordi èn stadig går ut. Men det gjøres. Det trengs fortsatt mer kunnskap om pasientrettighetslovens kap. 4A, som regulerer bruk av tvang.
Den lovregulerte tvangsbruken i førstelinjetjenesten krever at pårørende skal informeres om tvangsvedtak. Jeg håper det blir et krav at pårørende deltar i vurderingen om GPS kan være et nyttig hjelpemiddel for den enkelte. I demensomsorgen er det alltid viktig for helsepersonell å samarbeide godt med pårørende, som kjenner den demensrammede best.
GPS for en friere hverdag?
I diskusjonen som har gått er det noen som mener det er for inngripende og uetisk å overvåke folk uten at de forstår det selv. Hvis man sammenligner bruk av GPS med at dører ut av sykehjemsavdelinger er låste – uten at noen er spurt om det er greit – så vil bruk av GPS, som et hjelpemiddel, være en bedre løsning. Jeg håper derfor at denne lovendringen, som åpner for at personer med demens som ikke kan samtykke til GPS-overvåkning, vil føre til at alle sykehjemsdører åpnes slik at pasientene kan bevege seg friere.
Personer med demens trenger folk rundt seg for å oppleve trygghet. Sykehjemspasienter blir generelt sykere og mer omsorgskrevende. Når en pasient forlater sykehjemsavdelingen brukes mye ressurser for å gå ut og lete. Særlig hvis pasienten ikke har gått «den vanlige løypa». Tiden er moden for at vi lærer oss til at teknologiske løsninger heller må sees som hjelpemidler i denne krevende omsorgen.
En GPS vil aldri erstatte menneskelig omsorg. Men kanskje flere avdelingsdører låses opp i stedet?