Den gamle kvinnen har ved middagsserveringen fastslått et av livets mest krevende tema: vi skal alle dø, og meget snart er det hennes tur. Sterkt og åpent forteller hun om følelsen av sårhet og sorg over den korte tiden som er igjen, og kjedsomheten ved tiden som går så sakte.
«Jeg blir den neste som dør her….»
Matbrettet svinges av på nærmeste hylle, og ikke til plassen foran 94-åringen. En slik velkomst besvares ikke uten videre med kjøttkaker og antioksydantriktige grønnsaker – snarere aktiveres hjernens beredskapskjede fra doktor og prest til at «det blir nok bra igjen».
Ved nærmere ettertanke blir jeg imidlertid ikke etterspurt mine råd. Den gamle kvinnen har ved middagsserveringen fastslått et av livets mest krevende tema: vi skal alle dø, og meget snart er det hennes tur. Sterkt og åpent forteller hun om følelsen av sårhet og sorg over den korte tiden som er igjen, og kjedsomheten ved tiden som går så sakte. Livet er trist å miste, men det er blitt et ork. Kroppen er vissen, bare tunga virker, men det er så få å bruke den på.
Så hjelpeløst å lytte til så store ting og ha så lite å si – så nærliggende lett det er å forbigå død i stillhet. Når jeg etter en tid vender tilbake til husets fellesstue står fortsatt et brennende lys ved en langstilket rose på et lite bord. Tidligere på dagen har venner og naboer tent lys og i stillhet mintes hun som døde sist søndag, slik vi alltid gjør når noen dør i vårt naboskap. I et glimt forstår jeg hvor kraftfull stillheten er, at stillhet og ritualer slipper tankene frem, at i stillheten kan den viktigste av alle samtaler starte.