Jeg er ordentlig støl i lårene i dag. Det tok litt tid på morgenkvisten før jeg fattet sammenhengen. Men så, selvsagt, i går gjorde jeg noe jeg ikke har gjort før: jeg deltok på fallforebyggende trening.
Jeg, som normalt legger bak meg adskillige kilometer i løpet av uka, fikk kontakt med muskelgrupper som oftest får være i fred. Knebøyninger er tøft, og fallforebyggende trening dreier seg i stor grad om dette – i balansens tjeneste så å si.
Anledningen for min inntreden i falltrening var en erfaringskonferanse om Kirkens Bymisjons prosjekt «Klar ikke ferdig», som ble holdt i går. Prosjektet ble gjennomført i løpet av 2012. Målet var intet mindre enn å skape en treningskultur blant eldre på eldresentret.
Redselen påvirker bevegelsesfriheten
I tillegg til at vi ble mobilisert til aktivitet, fikk vi innsyn i erfaringene som er gjort. Det aller viktigste er at redselen for å falle påvirker bevegelsesfriheten. Det vi er redde for, unngår vi. Dermed beveger vi oss mindre, bevegelsesfriheten blir mindre og livskvaliteten forringes. Det er en dårlig sirkel, en vond sirkel, en sirkel det kan være vanskelig å bryte ut av, for ikke å si snu.
Å ha gode vaner er et livslangt prosjekt.
Når oppfordringen til fysisk aktivitet blir til moralbud, jerndisiplin og offer bærer det galt av sted. Å være fysisk aktiv handler om ha overskudd i hverdagen, kunne oppleve frihet og være selvstendig slik at man greier seg selv så lenge som mulig.
Aktivitet er den gode vanen for å ha et godt liv
Det var inspirerende å være med i falltreningsgruppa i går. Gjennomsnittsalderen er i underkant av 80. De tar jaggu et tak for å ha et godt liv.
Her jeg sitter med mine støle lår, en fredagsmorgen der februar sola varmer litt fra en blå himmel, kjenner jeg at jeg gleder meg til en skitur i helga.