Skal våre medmennesker ha sjanse til å nøre opp under håpet om at det er mulig å skape noe godt av det som ikke var så bra, kan man ikke tillate at reformer og økonomisk sparing skal ødelegge for behandlingsopplegg som er bygget opp over tid og som fungerer.
(Innlegget stod på trykk i Klassekampen, torsdag 14.februar)
På et aktivitetshus i Oslo lages det engler av glass. Glasset fuses sammen under høy temperatur og blir omdannet fra knust og forkastet vindusglass til vakre skapninger, den ene engelen finere enn den andre. Alle er unike, alle resultat av en skapelsesprosess der «knust» blir omgjort til «kunst». Det fortapte og ødelagte får nytt liv og gis mulighet til å spre sine skjøre vinger.
For mange av husets brukere, som vedkjenner seg et rusproblem eller som strever med en psykisk lidelse, kan denne håpsprosessen fortone seg som et bilde på egen reise. Livsgnisten som forsvant, drømmene som brast, forventningene fra familien som aldri ble innfridd – kanskje var det håp likevel? Kanskje kunne man gjenfinne en bit av meg? En mulighet til å gjenskape et selvbilde preget av verdighet, selvrespekt og aksept for livet man ble rammet av?
Undring og uro
De fleste unner nok sine medmennesker en slik mulighet, det være seg gjennom aktivitet, terapi eller annen behandling. Derfor er det at jeg med undring og uro – og i økende grad fortvilelse og sinne – er vitne til at stadig flere behandlingstilbud innenfor psykiatrien kuttes eller legges ned.
Les også:
– Hvem skal være de hjelpeløses hjelper?
Det siste drøye året har Helse Sør-Øst lagt ned den psykiatriske døgninstitusjonen på Oslo Hospital, døgnenheten ved Alna DPS er «bygget ned» eller overført andre kommuner (les nedlagt) og TEDD (Tverrfaglig enhet for dobbeltdiagnose) ble avviklet i mars 2012. Med det forsvant 12 sengeposter for rusavhengige med tunge psykiatridiagnoser. Siden har 20 langtids behandlingsplasser for rus og psykiatripasienter på Nybøle forsvunnet, og Magnusgate døgnrehabilitering, et tilbud til unge voksne med diagnoser knyttet til schizofreni er også borte. Nå står landets største og Oslos siste botilbud til unge voksne med førstegangspsykose, de fleste med diagnosen paranoid schizofreni, for tur.
Forstår vi konsekvensene?
Bymisjonens psykiatriske døgnrehabilitering (BPR) med 33 langtidsplasser legges ned fra 1. juli 2013. Denne pasientgruppen sliter ofte med at de er tilbaketrukket, har et tankekaos, hører stemmer og har angst for sosiale sammenhenger. Isolasjon forverrer gjerne situasjonen og selvmordsraten er høy. Likevel argumenteres det med at det er hensiktsmessig å gå fra et døgntilbud til et ambulant tilbud, der man får besøk og tilsyn i egen bolig.
Samhandlingsreformen har sikkert mange gode intensjoner, men jeg frykter for at den vil koste for mye. Da tenker jeg naturligvis ikke på penger spart i nedbygging, men i form av menneskelig lidelse. Tallenes tale er skremmende: hvert år tar om lag 530 mennesker livet av seg i Norge (kilde: Folkehelseinstituttet 2012). Til sammenligning mister ca 150 mennesker livet til trafikkdøden. Likevel pøses det på med milliarder til veiutbygging og -sikring mens det skjæres og kuttes i omsorgstilbudet til psykisk syke mennesker. Forstår vi konsekvensene?
Vi har et ansvar
Det er fint med engler, men jeg foretrekker dem som er laget av glass. De symboliserer håpet, og viser at det er mulig å skape noe godt av det som ikke var så bra. Skal våre medmennesker ha sjanse til å nøre opp under et slikt håp kan man ikke tillate at reformer og økonomisk sparing skal ødelegge for behandlingsopplegg som er bygget opp over tid og som fungerer.
Ja, vingene er skjøre, men de er vakre. Og de er flyvedyktige! Som samfunn har vi ansvar for å støtte opp under de svake og fortsette med å sørge både for drift og oppdrift.