Du og jeg har muligens det til felles at vi er jobbsøkende. Men holdninger og samfunnsstrukturer gjør det så mye vanskeligere for deg enn for meg.
Du har kanskje en utdanning fra ditt hjemland som du til nød har fått godkjent av NOKUT eller annen godkjenningsinstans, en kompetanse som du fortsatt må bevise at du virkelig har. Du møter skepsis hos arbeidsgivere: – kan det virkelig være sant at den masteren er ”ekte”?
Du har studert norsk i flere hundre timer og oppsøkt steder der du kan praktisere språket.
Du har utdanningen, pågangsmotet og innstillingen på plass – likevel møter du forventninger til deg som er langt under det man kan kreve. Det er rasisme, sier statsråd Inga Marthe. Det lokale NAV-kontoret vil gjerne pynte på statistikken og få deg raskt i arbeid. De anbefaler deg en jobb i Statens kantiner.
Men du har enn annen kompetanse enn matlaging.
Du må søke flere jobber enn meg for å få napp. Rett og slett fordi du ennå ikke har hatt nok tid til å opparbeide det nettverk som kreves. Fordi jeg har studert i Norge, har kjent syv ulike arbeidsgivere, samt vært frivillig i en rekke organisasjoner, har jeg et stort nettverk å spille på. Derfor får jeg engasjementer som ikke blir lyst ut, som videre gir meg fortrinn når faste stillinger dukker opp i neste omgang. Disse stillingene har du ikke engang fått vist deg aktuell for.
Daglig kjemper du mot mange menneskers oppfatning av deg. Som innvandrerkvinne hører du jo til stereotypien vi kjenner fra mediene: ”Innvandrerkvinnene”, en ensartet gruppe individer (!), som helst vil være hjemme med barn, ikke jobbe, men motta kontantstøtte, tilhørende en kultur som ikke legger opp til at kvinner skal delta.
I mediene blir du ofte omtalt som en byrde, og ikke en ressurs. Og hvem vil egentlig ansette en problem-arbeidstaker?
Du er stadig på politikernes lepper, i deres beskrivelser av gode intensjoner og tiltak i integreringsdebatten. Men hvor ble det av de økonomiske rammene eller det mye omtalte samarbeidet med frivilligheten? Hvor ble det av kommunalt engasjement på høyde med de fine formuleringene i Meld. St. 6 ”En helhetlig integreringspolitikk”? – ”Veien til helvete er brulagt med gode intensjoner”, de hjelper så lite.
Du har gjort mer enn det som kan kreves av en jobbsøker, men du har fortsatt ikke fått jobb. Selv om du har tatt regien i eget liv, er det ikke nok. Jeg kan bare ane maktesløsheten du føler.
En kvinne fra Brasil, Libanon, Tanzania eller Norge har det samme behovet for å delta, forstå og bli forstått. Det samme behovet for å delta på andre arenaer enn hjemme. Vi trives med å bruke evnene våre og få være med å påvirke våre omgivelser.
Du har kjempet deg ut av isolasjon og depresjon, og er nå sterk. Klart du skal nå målet ditt!
Måtte de som sitter med makta ta tak i de samfunnsmessige strukturer som må til for at også du skal få deg en jobb. Det er mitt ønske for deg, søster.
Relatert:
– Meld. St. 6 – Integreringsmeldingen.
– FAFO rapport ”Tett på innvandrerkvinner” (Røde Kors 2013)