Er det ikke litt i største laget å snakke om «Rom for alle»? Har vi råd til det om vi skal være ærlige, er vi villige til å betale prisen?
For dette dreier seg om et stort bilde, det dreier seg om også å gi rom til det livet som ikke svarer seg.
Den økologiske krise kommer til syne på mange fronter. I de senere år har vi primært vært opptatt av den globale oppvarming, trolig fordi det her dreier seg om konsekvenser vi allerede har registrert og trolig vil merke sterkere i årene som kommer.
Sterke økonomiske interesser
Mindre påaktet er det at det daglig blir utryddet omlag 100 arter av liv på jorden. Dette har ingen full oversikt over fordi vi heller ikke har den fulle oversikten over hvor mange arter det finnes på kloden, men at det dreier seg om tusenvis av arter som forsvinner hvert år er hevet over enhver tvil.
De forsvinner fordi det ikke lenger er rom for dem. Det er for sterke økonomiske interesser som ikke har blikk for mangfoldet, men er blendet av kortsiktig vinning. Særlig blir dette synlig i det som skjer med regnskogene.
Krever forsakelse
«Rom for alle» er krevende fordi det krever noe så gammeldags som forsakelse. Skal andre innvilges livsrom, kan det bety at mitt må krympes. Vår tids måte å leve på er blitt en trussel mot artsmangfoldet på kloden, og det kan i neste omgang bli en trussel mot store økosystem som også mennesket er del av.
«Rom for alle» i Bymisjonssammenheng dreier seg ikke om regnskog og økosystemer, men parallelliteten er likevel ikke vanskelig å få øye på. Et fellesskap, i stort og smått, er nødt for å oppgi noe av sitt eget for å gi rom for andre. Slik bygges demokratiet ved at privilegier avvikles, noen må gi noe fra seg for å skape livsrom for andre.
«Rom for alle» er og skal være en overskrift for vårt virke. Det har mange sider. I fasten kan det være betimelig å minne om en side, forsakelsen.