Min by er visjonær! I går ble modige, sterke, kritiske røster – samt deg og meg – satt i sving til å forberede fremtidens eldreomsorgstjenester i Oslo.
En hel dag tilbrakte jeg som fjetret tilhører i Felix konferansesenter, lyttende til byråd Aud Kvalbein som vil at politikk skal kjennes i befolkningen som gode tjenester, skuespiller Lise Fjeldstads fortelling om å miste sin elskede hjemme en juninatt, statssekretær Kjell Erik Øie: ”Systemet er til for folk, ikke omvendt”, psykiater Astrid Nøkleby Heibergs trassige kamp mot samfunnets øvre aldersgrense, og til sist; professor dr.med. Per Fugelli: ”Døden skal vi danse”.
Oslo minner om at vi også blir gamle
Anledningen var forberedelse til Seniormelding for Oslo kommune: ”Selvstendige, aktive og trygge eldre i Oslo”.
Eller: anledningen er at Oslo kommer til å få en så høy andel eldre at det kreves en god plan og befolkningens deltagelse for å ivareta omsorgsbehovene i fremtidens by.
Det er fort å tenke at det er lenge til fremtiden, eller at dette gjelder noen andre som passer bedre til å være gammel og til å dø. Nøkternt dreier det seg imidlertid om 40-50-åringer. Oslo minner om at vi også blir gamle – og inviterer til å forberede festen.
Hva om Stortinget besto av døende?
Hva skal så en slik festkomite befatte seg med?
”Hvilken forandring ville vi se i Norge om vi hadde et Storting av døende?” Slik spør Per Fugelli, og aldri før har det vært mer aktuelt å lytte til svaret: ”Jeg tror ikke det første de ville gjøre var å øke uføretrygden og gravferdsstøtten. Jeg tror vi ville fått mer rettferdighet og barmhjertighet inn i politikken”.
Som borgere av velferdsstaten har vi begreper om hva rettferdighet betyr, men hvis barmhjertighet ikke er fortellingen om en samaritan – hva er det da? Kanskje er barmhjertighet i vår tid selve ansvaret for ikke å overlate alle ting til et helsevesen, ikke vente på at andre skal komme forbi og gjøre den nødvendige innsats.
Dagens nyheter forteller at NAV kanskje betaler ut 10 milliarder kroner for mye hvert år. Hver krone er i så fall et brudd på samfunnskontrakten, en forbigåelse av ansvar og et slums det må settes stoppere for. Befolkningen må beveges mot bidrag heller enn krav, mot en samfunnsforståelse der ingen trenger å lure på om man skal være en aktiv bidragsyter til egen og andres trivsel, trygghet, fellesskap og helse, men spørre etter hva bidraget skal være.
En mer barmhjertig by?
Jeg er takknemlig som bor i en by der det modig utfordres til å tenke ansvarlig om fremtiden. Det er visjonært og inspirerende og det bidrar til en bedre by – kanskje endog til en mer barmhjertig by.
Takk til Byrådsavdelingen for dagen og anledningen. Sammen med Kirkens Bymisjon bidrar jeg gjerne.