Det er vinter i Romania. Året er 2003. Jeg jobber som frivillig i en liten bistandsorganisasjon lokalisert i den nordvestre delen av det vidunderlig vakre landet.
Det er min fridag. Jeg er ute og promenerer i landsbyen hvor jeg bor. Snøen ligger tykk og kald. Solen står som høyest på dagen. Det gnistrer av snøkrystallene i trærne som er plantet utafor hvert av husene på den helt rette gaten.
Jeg har med meg mitt Nikon systemkamera. Jeg hører noen barn rope på meg. Jeg snur meg om. De vil at jeg skal ta et bilde av dem. Jeg gjetter på at de to barna er omtrent fire og seks år. De bærer på en haug tørre pinner som de skal bruke til fyring. De har ikke sko på seg.
De inviterer meg inn til seg. De vil at jeg skal møte faren deres. Huset deres er bygget av halm og leire. Det er flere store hull i fasaden. Det er fuktig og mørkt inne. Huset består av et rom med en seng, en sofa og en peis.
Jeg blir servert sterk, svart kaffe av pappaen deres. Jeg møter den minste søsteren på litt over to år. Jeg spør hvor mammaen deres er. De forteller meg at hun har reist utenlands for å tigge. De vet ikke helt hvor. Kanskje Italia eller Spania. De venter på at hun skal sende hjem penger.
Noen måneder seinere. Det er blitt sommer. Jeg møter de to søsknene igjen. De har rene og pene sko på seg. De forteller meg at mammaen deres har kommet hjem. Familien har kjøpt seg en gris. De har reparert hullene i huset. Dessverre rakk ikke pengene til å kjøpe inn ved til neste vinter. Kanskje må noen dra utenlands igjen.
Det er fortsatt vinter. Året er 2013. Jeg går ned Karl Johan i Oslo en torsdag ettermiddag. Det blåser. Jeg går forbi kvinner og menn som spør meg etter noen småpenger. De viser frem bilder av familiene deres som er igjen i Romania.
Jeg lurer på om de vet at det snart kan bli forbudt å tigge i Norge. Jeg lurer på hvor lenge situasjonen for disse vakre menneskene skal fortsette å være uholdbar. Jeg lurer på hvordan barna deres har det. Jeg lurer på om de har sko på seg.