Det går en rød strek mellom hva som bygger opp og hva som river ned.
Mellom hva som er greit og hva som ikke er greit. Hva som fører til å utvide egen horisont og hva som fører til å snevre den samme horisonten. Hva som fører til å utvikle forståelse og hva som fører til å utvikle fordommer.
Å beholde sitt ansikt
Under streken ligger alle de forholdene som skaper respekt, rettferdighet og omsorg. Her er det plass til mye. Nysgjerrighet, undring, kritiske spørsmål, reflekterte meninger, holdninger og verdier. Under den røde streken ivaretas den andres tilstedeværelse og verdi. Han eller hun får lov til å beholde sitt ansikt.
Under den røde streken ligger også de kritiske tankene. Hva det gjør med meg ikke å kunne gå gjennom sentrum uten å bli stoppet av mennesker som vil ha penger – eller trenger penger. Hva jeg tenker når jeg ser mennesker som tigger penger, men har en Iphone. Hva jeg tenker når jeg ser et menneske med en plakat hvor det står ”jeg er sulten”, men i fanget ligger en stor pose med smågodt. Hva det gjør med meg å høre at Erlik-selgere mister mulighet til er ærlig levebrød.
Å se sammenhenger
Men under streken ligger også muligheten for å sette meg inn i hvorfor. Å se samfunnet, inkludert verdenssamfunnet vi lever i, utenifra. Å skrelle bort velferdsgoder og forskjellige utgangspunkt og se mennesker. Under streken ligger en måte så snakke sammen på som ikke er preget av ytterligheter, men av nyanser.
Avstand og stigmatisering
Over den røde streken ligger alle de forholdene som skaper avstand, stigmatisering, generalisering og hat. Her blir jeg overrasket over hvor mye det er plass til om dagen. Det er plass til rasistiske holdninger, meningsutveksling som minner om skittkasting, spytting, urovekkende og ”ville” facebookhistorier uten forankring, vikarierende motiver og nedverdigende omtale.
Her er det rom for å sette til side de holdninger og verdier som gjelder for noen og trekke frem helt nye vilkår for andre. I nettavisenes kommentarfelt er det stor takhøyde for alt som er over streken. Det urovekkende er at det er det også mange andre steder.
Likegyldighet
Men over streken ligger også valget om å være apatisk. Å la være ta stilling. Å la være å ta inn over seg at andre mennesker, akkurat som meg selv, trenger noe grunnleggende for å eksistere.
Vi merker godt når vi går over den røde streken – sikkert fordi det føles godt å få utløp for et eller annet. Men det kan også gjøres uten å gå over streken.