Troen, håpet og gleden ved livet blir dypere når også tvilen, tomheten og det endelige får sin plass i det åpne – ikke i det undertrykte.
Bob Dylan ble 70 år i fjor, og han fikk mye og berettiget oppmerksomhet i jubileumsåret. Etter min mening burde han ha fått Nobels litteraturpris i 2011! Protestsangene, de kompliserte kjærlighetssangene, gospelsangene, poplåtene, mextex, blueslåtene – det er umulig å plassere han i en bås. Budskapene er sterke, og i løpet av 50 år har de også forandret seg nokså mye.
En side ved Dylans poesi, som ikke alltid like ofte blir trukket fram, er hans dystre og motløse tekster. Tekster som handler om menneskets ensomhet i verden, dets eksistensielle krise og som setter ord på opplevelsen av gudsforlatthet. Med andre ord; tekster om tvil, tomhet og dødelighet.
Låta Not Dark Yet fra albumet Time Out Of Mind (1997) er et mesterlig eksempel på denne type Dylan-tekster som tar deg med inn i din dypeste tvil og eksistensielle labyrint av blindgater – eller vekker disse sidene ved deg dersom du har klart å holde dem unna fram til nå! Det er en påkjenning å bli kjent med disse sidene ved det menneskelige liv. Det kan ryste deg langt inn i de grunnvoller som du trodde du baserte livet ditt på. Det siste verset åpner med setningen;
I was born here and I’ll die here, against my will.
Vi kommer til verden og forlater den uten å ha blitt spurt om vi er inneforstått med dette. Dette er mørkt – det er ikke mye lysglimt her.
Hva er det så som fascinerer meg ved denne låta? Hva er det som gjør at jeg tiltrekkes av den? Burde jeg ikke – som et privilegert og velstående menneske og bymisjonsprest – ha fokus på troen, håpet og gleden ved livet? Jo, jeg har jo det også. Men denne type tekster setter ord på sider ved meg som jeg må leve med – sider som handler om tvil, om det finnes en mening med tilværelsen, følelsen av at Gud ikke eksisterer og at vi ofte går rundt i ensomhet med nettopp disse tankene og følelsene. Det er lettere å leve med dem når jeg ser at det også er andre som har det slik.
For meg blir troen, håpet og gleden ved livet dypere når også tvilen, tomheten og det endelige ved oss mennesker får sin plass i det åpne – ikke i det undertrykte. Alle låtene unntatt en på albumet Time Out Of Mind (Oversatt: Fra uminnelige tider) er nokså dystre og mørke, men en gir rom for lys; Make You Feel My Love. Å tilstå sin tvil betyr ikke at det ikke er rom for kjærlighet. Skal det være rom for alle, må det også være rom for tvilen!
Behind every beautiful thing, there’s been some kind of pain
Også bak det vakreste syn er det en smerte – ser du den? Tåler vi den?
Gå inn på YouTube og søk på <Not Dark Yet Eric Clapton> så vil du finne en fantastisk tolkning av denne sangen som setter ord på tvilen.
Not Dark Yet
Bob Dylan (Time Out of Mind)
Shadows are falling and I’ve been here all day
It’s too hot to sleep, time is running away
Feel like my soul has turned into steel
I’ve still got the scars that the sun didn’t heal
There’s not even room enough to be anywhere
It’s not dark yet, but it’s getting there
Well, my sense of humanity has gone down the drain
Behind every beautiful thing there’s been some kind of pain
She wrote me a letter and she wrote it so kind
She put down in writing what was in her mind
I just don’t see why I should even care
It’s not dark yet, but it’s getting there
Well, I’ve been to London and I’ve been to gay Paree
I’ve followed the river and I got to the sea
I’ve been down on the bottom of a world full of lies
I ain’t looking for nothing in anyone’s eyes
Sometimes my burden seems more than I can bear
It’s not dark yet, but it’s getting there
I was born here and I’ll die here against my will
I know it looks like I’m moving, but I’m standing still
Every nerve in my body is so vacant and numb
I can’t even remember what it was I came here to get away from
Don’t even hear a murmur of a prayer
It’s not dark yet, but it’s getting there
Copyright © 1997 by Special Rider Music
