Denne dagen var sorgen til å ta og føle på rundt lunsjbordet i Vår Frue kirke. For der satt Marias familie og venner. Og var langt heimefra.
Sist helg. Tidlig lørdag morgen i Vår Frue – åpen kirke i Trondheim. Rolige samtaler over bordene mellom morgenfriske byborgere av flere slag. Kaffen var nytrakta. De som hadde søkt ly i kirka for natta, hadde rulla pleddene sammen.
Dagens Adresseavis hadde et mangesiders oppslag om tiggerne i byen. Det blei pekt på bilder. Tekst blei oversatt. Det var gjenkjennbart. Folk kjente seg respektfullt behandla av journalisten. Og samtidig litt undrende til disse stadige oppslagene, de er jo tross alt ikke så mange.
Og gruppa som hadde vært på nærmere 60 for noen uker sia, er nå nærmere halvert. Daniel, en av de arbeidssøkende rom fra Romania, siterte en britisk professor som hadde holdt foredrag i Trondheim få dager før: ”What, is it only thirty of you in this town? And all the noise? What is wrong with this place?”
Vi lo litt, men latteren satte seg også fast. For artikkelens overskrift ”Tiggerne trigger oss”, er ganske så presis. Og det er ikke behagelig det som kommer til overflata. Det er ganske så mørkt, mørkebrunt. Minner om tider og styresystemer folkeretten og ettertida har felt dom over.
Et bord med plass til alle
Ute var det vårens andre dag. Lys. Sola varma. Bøndene rigga til markedet på byens torg. En av gatas gutter kom inn med lefser som han hadde fått til å dele med seg i kirka. Kvalitetslefser fra ei av de trønderske bygdene. Og gitt av noen som tenkte dette ville spre glede. Og det gjorde det. Vi blir glade av gaver, at noen vil dele.
Så skjedde det noe; noen av romfolka begynte å flytte på bord, sette dem sammen. De spurte etter tallerkener og kniver. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Det var ikke lenge til vi uansett skulle ordne til varmestue. Dette måltidet som har bestått i snart tjue år, der det tidligere var tretti som spiste i kirkas sakristi.
Nå kan det være opp mot ett hundre som setter seg til et flott lunsjbord dekka av omsorgsfulle frivillige. Godt brød, godt pålegg, egg, frukt, lys. Et måltidsfellesskap som mange ser fram til som ukas høydepunkt. Et bord med plass til alle. Hvor vi deler. Da blir det nok. Men ikke uten gnisninger, når vi ikke uten videre forstår ord eller kulturelle koder. Da må det improviseres, så vi forstår. Og respekterer.
Mintes Maria
Bord blei altså satt sammen. Noen kom med poser med mat. Oppskåret brød. Bokser med makrell i tomat. Grønnsaker. Og jeg fikk forklaringa: dette var dødsdagen til Maria. Og hun skulle æres ved å dele et måltid. Maria var ei kvinne på rundt tretti år. Hun hadde vært flere ganger i Trondheim. Mannen fikk jobber.
De hadde to barn på ti og femten år. Og nå venta hun det tredje. Det gikk galt. Hun blei sjuk, fikk ikke den behandlinga hun trengte, og døde for ett år sida. Det var stor sorg blant alle som kjente henne. Og denne sorgen var til å ta og føle på der ved bordet. For der satt familie og venner. Og var langt heimefra.
Ett år med sorg
Langt fra den faren som gråt i telefonen fra Romania til Daniel. I dag skulle sørgeskjegget tas, skjegget som hadde vokst i ett år. En far skal slippe å begrave sin unge datter. Mannen skulle slippe å bli enkemann. Ungene ikke bli morløse. Det ufødte barnet skulle blitt født.
Alt dette var tydelig i ansiktene rundt bordet. Sorgen. Savnet. Adskillelsen. Maria var i alles tanker og ansikter. Det var stille ved bordet. Det ble sendt brød. Grønnsakene var pent oppskåret. Ortodoks fastetid krever fisk, ikke kjøtt, derfor en boks Stabburets makrell i tomat på hver tallerken.
Jeg kjente meg svært heldig som blei invitert til å sitte ved bordet. At jeg fikk lov til å ære Marias minne sammen med de som hadde kjent henne. Fikk være med å holde henne oppe i minnet, i vårt felles minne, i vårt felles rom. Rommet som strekker ut over tid og sted. Mesterens ord klang lydløst: salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Les også: Somliga går i trasiga skor
(Denne teksten har også stått på trykk i Adresseavisen.)