Denne behagelig varme aprildagen i Montenegro var velegnet for hagearbeid. Men det var ikke vaktmester eller driftspersonell som klipte plenen og lukte bedene. Det var beboere på sykehjemmet. I mangel av nok personell hjalp de friskeste beboerne de som var dårligere.
Å reise er alltid nyttig. Å møte mennesker på andre steder gir perspektiver, det åpner, det knytter sammen. Jeg spør og graver – og ja, sammenligner. Jeg forstår hvor heldig jeg er, født i en tid og i et land med overflod for de fleste og av det meste.
Men å reise gir også mulighet for innsikt i andre måter å se, forstå og løse utfordringer på. Dette var kanskje den opplevelsen som for min del sto sterkest, da gode kolleger og jeg på Sofienbergsenteret, forrige uke besøkte Rissan sykehjem i Montenegro.
Åpenbare mangler på sykehjemmet
Sykehjemmet i Rissan var inntil for få år siden det eneste sykehjemmet i Montenegro, et land med om lag 700 000 innbyggere. I dag er det riktignok noen flere, men den offentlige eldreomsorgen i dette fjellandet ved Adriaterhavet er først og fremst et familieanliggende. Kulturell forståelse kombinert med Balkankrigens negative konsekvenser for samfunnsutvikling gjør eldreomsorg til mer av et sosialt tiltak, enn av et universelt helse- og velferdstiltak. De som er beboere på Rissan, er de som ikke har noen til å ta vare på seg. Sykehjemmet er på folkemunnet kalt «Skammens Hus»..
For oss gjester fra nord, er manglene på dette sykehjemmet åpenbare hva gjelder ressurser. Et meget lavt lønnsnivå (under 500 euro i måneden – ca.4000 kroner) for leger og helse- og sosialt utdannet personell gjør rekruttering krevende, med de følger det har for kvalitets- og kompetanseutvikling.
Alt dette til tross – for et engasjement og for et liv!
Kan vi lære noe av dette?
Denne behagelig varme aprildagen var velegnet for hagearbeid. Men det var ikke vaktmester eller driftspersonell som klipte plenen og lukte bedene. Det var beboere. I mangel av nok personell hjalp de friskeste beboerne de som var dårligere.
Jeg skal ikke romantisere over dette, det har åpenbart sine negative sider. Likevel – her kunne man ha en funksjon og en rolle, selv som sykehjemsbeboer. Man er ikke redusert til en mottaker, men er også en aktør hvis ressurser og omsorgsoverskudd er trengt.
Og jeg undrer meg på – om ikke vi kan lære noe av dette? Kan vi fylle våre hus med meningsfulle aktiviteter – ikke konstruerte oppgaver med liv?
For hva er et liv, hvis ikke timene dagen gir nettopp inneholder opplevelse av å være til nytte, gi mening, sammenheng og ikke minst egenkontroll?
Inntrykk gjør det også å møte ansatte som i møte med gjester ikke løfter frem begrensingene, men i hele sitt arbeid ser ut til å jobbe med positiv kraft i mulighetsrommet. Greier vi det samme? Greier jeg det samme? Kan jeg fri meg fra tanken «hvis jeg bare hadde …»?
«Dette må vi utvikle oss fra»
I den nylig fremlagte stortingsmeldingen ”Morgendagens Omsorg” sies det oppsummeringsvis at ” For å sikre gode og bærekraftige omsorgstjenester (…) (må man) mobilisere samfunnets samlede omsorgsressurser på nye måter (…)”. Medborgerskap, frivillighet, samskaping, egenomsorg og mestring går som en rød tråd gjennom hele meldingen i dens søken etter en omsorgspolitikk som kan møte fremtiden.
Jeg er så enig så enig – også i sitatet fra den danske kommunen Fredricia, som opplevde at kommuneøkonomien ble strammere, samtidig som det ble flere eldre:
”Dette kan vi ikke spare oss ut fra, dette må vi utvikle oss fra.”