Det viktigste er kanskje ikke å få til, men å ha noe å gå til.
Nylig mistet Norge en skarp og klok stemme og et engasjert medmenneske, Inge Lønning. Ikke lenge før han døde, ble han spurt om hva livet hadde lært ham. Han svarte: Det viktigste i livet er ikke hva vi har fått til, men hva vi har fått.
– Og hva har du fått, ble han så spurt.
Lønning svarte: – Helt elementært: Meg selv.
Og han fortsatte: – I dagens floskelspråk snakkes det om å realisere seg selv. Men den som vil realisere seg selv, kommer alltid for seint. Vi er allerede realisert.
Ingen ting å fortjene
Så presist og kortfattet kunne Lønning formulere det kristne menneskesynet som ligger til grunn for all Kirkens Bymisjons virksomhet. Vi er akseptert. Vi er anerkjent. Akkurat sånn som vi er. Allerede realisert. Ingen ting å fortjene, eller strebe etter. Verdien har vi fått. Ikke fått til.
Og så kan det sies noe mer: Det viktigste er kanskje ikke å få til, men å ha noe å gå til. Ha noen eller noe som venter på oss. En arbeidsoppgave, et fellesskap, et prosjekt. En sammenheng der akkurat de vi har og er, betyr noe. Gjøre en positiv forskjell.
Å være ventet
Hvor mye dette egentlig betyr for oss, merker vi først når vi – i en kort periode, eller på ubestemt tid – mangler det. “365 fri”, som popgruppa Tre Små Kinesere en gang sang om, er ikke bare gode nyheter.
Derfor er arbeid og aktivitet så sentralt. Det ligger så mye motivasjon i å være ventet. Være regnet med.
Her må vi få opp fleksibiliteten og kreativiteten. Vi må utfordre vanetenkning og standardformater for hva som er arbeid, og hvordan vi organiserer det.
For det er mange måter å delta på. Mye en kan bidra med. Mye en kan gå til.
I siste nummer av bladet Bymisjon er det flere artikler om viktigheten av å ha noe å gå til. Ta deg noen minutter og les bladet her: