Demenssykdom er forbundet med skam og tabuer. Det gjør det ekstra vanskelig for omsorgspersoner å snakke om sykdommen, både med den syke og i nære omgivelser. Øredøvende taushet vanskeliggjør pårørenderollen.
Rett etter påske lanserte Helsedirektoratet sin kampanje «Ta samtalen om demens», en oppfordring om å snakke om sykdommen der det er mistanke om demens, eller der noen har fått diagnosen demens. En ny undersøkelse viser at 77 prosent av oss synes det er for liten åpenhet om demens, noe det er lett å si seg enig i som fagperson. Til tross for at det faktisk finnes mye informasjon om demens, særlig på internett. Men hvem interesserer seg for sykdommen før den rammer en selv eller noen i nære omgivelser?
Hva vet DU om demens?
Fra tidenes morgen har gamle mennesker blitt forbundet med å være forvirret og småglemsk. Det var vel slik det var å bli gammel. Nå vet vi at dette er symptomer på demenssykdom, men som ikke rammer alle gamle.
Også personer helt ned i 30-40 årene kan rammes. I dag har ca. 70.000 personer demens, hvorav Alzheimer er den vanligste diagnosen (ca. 70 %). Og for hver person som rammes av demenssykdom, finnes det i snitt fire pårørende som også rammes. Det er langt over en kvart million mennesker. Når så mange rammes blir det desto viktigere å snakke om demens.
Snakke opp sykdommen?
Demenssykdom er en svært alvorlig og krevende sykdom for alle parter. Kan vi allikevel snakke OPP sykdommen slik at vi kan få NED skammen og tabuene?
I dag finnes det heldigvis mer informasjon om demens for alle i tilgjengelige media. For eksempel hadde Aftenposten nylig en fagartikkel om hvordan forskere vil utvikle metoder for å kunne forutsi Alzheimers demens 10 år før sykdommen bryter ut for å forstå hvorfor noen får Alzheimer. Ja, det er fint med slik forskning og informasjon. Men uansett forskning og informasjon: VI MÅ VÅGE Å SNAKKE OM DEMENS.
Tap og sorg
Demens er en ensom sykdom for alle som rammes. Etter hvert som sykdommen utvikler seg og tapsopplevelser dukker opp, vil sorgopplevelsen bli sterk, både for den som rammes og for pårørende, særlig ektefeller.
Mange opplever at venner og familie trekker seg unna fordi det blir vanskelig å forholde seg til den demensrammede. Å oppleve at omgivelsene viker unna vil heller øke smerten for de som rammes. For hva skal man snakke om, da? Og hvordan bør man oppføre seg overfor en person med demens?
Skole for pårørende
Pårørendeskoler er viktige steder for omsorgspersoner og andre for å kunne innhente informasjon og bli tryggere i en tilværelse som pårørende. Kirkens Bymisjon var tidlig ute med å lage Pårørendeskole, og nå har svært mange kommuner og andre virksomheter gjort det samme. Her kan man møtes for å gå på kurs om demens, delta i ulike samtalegrupper, få informasjon om hjelpetilbud m.m. Det er viktig å ikke være alene med vonde tanker og følelser.
Hva kan du selv gjøre – selv om du ikke har demenssykdom i dine nære relasjoner?
Du kan være et medmenneske og ta et initiativ:
Ta den viktige samtalen om demens!