Forleden slo jeg av en prat med 94 år gamle Arnold Martinsen i kafeen på Ammerudhjemmet. Han uttrykte forferdelse over det han hadde fått presentert på TV: historien om 82-årige Marta Sofie Øye som ble plassert på badet på Ølve alderspensjonat under sitt tre ukers avlastningsopphold der. – At politikerne tør, sa han. – Og i år som det er valg.
Så fortsatte han med å dele sine tanker:
– Med min egen historie som bakgrunn, blir jeg opprørt over politikernes valgretorikk om stadige eldreløfter! I en alder av 94 har jeg vært vitne til at min demente kone ble kasteball i det byråkratiske systemet for å få sykehjemsplass. Da hun endelig fikk førstevalget innvilget, gikk det kun seks uker før hun avgikk med døden.
– Det som opprører meg mest når det er valgår, er politikernes evige kamp om å fordele skyld. De som er i opposisjon kan ikke få sagt klart nok ifra om alt som ikke er innfridd. Makthaverne er ikke stort bedre; de bruker tiden på å finne syndebukker fra før deres egen tidsregning startet, eller skylder på eksterne faktorer som var utenfor deres kontroll. På denne måten kan de stadig komme med de samme gamle løftene:
Det skal bli annet styre og stell,
nok bemanning fra morgen til kveld.
Livet skal bli som en fest
og vi skal selvsagt være gjest.
Det er nesten ikke til å tro,
som et eventyr av Asbjørnsen og Moe.
Dette er ikke hverdagskost!
Men husk: vi er politikernes salderingspost.
Når stemmer er avlagt og valglokalet stengt,
da blir alle fromme løfter fort glemt!
Arnolds ønskedrøm
– Hvorfor ikke samhandle? Er ikke det ”in”? Med den såkalte samhandlingsreformen er det tydelig at samarbeid må til for å få ting gjort. Kunne ikke partiene gått sammen om det beste fra sine program og skapt et ideelt samfunn vi alle kunne leve i? Det er kanskje en ønskedrøm? Her er i hvert fall min:
Hver krik og krok skal være tom,
alle skal få enerom!
Ingen skal bli liggende med brukt bleie eller klut
og alle skal komme seg mye mer ut.
Ingen gamle på bad eller lager.
For de som trenger sykehjemsplass, skal få verdige dager!