Bak parolene ”Ikke ta barna våre” og ”Norsk barneoppdragelse er ikke universell” marsjerte et hundretalls somaliske kvinner gjennom Oslos gater nylig. Er det norske barnevernet for lite kultursensitive i sin kommunikasjon?
Knyttede kvinnenever mot luften. Barnevogner. Sinte og gråtende ansikter bak fargerike hijaber, preget demonstrasjonen.
En kvinnes lidelse kom så altfor tydelig til syne da hun gikk inn i en psykoseliknende tilstand mens hun ropte ”de tok barna mine”, vitnende om en alvorlig psykisk tilstand, manglende de grunnleggende behov i teoretikeren Maslows behovshierarki, nemlig trygghet og sikkerhet.
Truet rettssikkerhet?
Hvorfor føler kvinnene denne utryggheten som kunne drevet enhver til vanvidd? Trues deres rettssikkerhet av språk- og kulturbarrierer? Av slepphendt kommunikasjonsarbeid i samtalerommet på barnevernets kontor? Hvilken praksis dominerer der?
Barn og unge som selv har innvandret til Norge, og norskfødte barn og unge med innvandrerforeldre er overrepresentert når det gjelder mottak av barnevernstjenester. Blant innvandrerbarn med barnevernstiltak har flest sine røtter i tre land, der Somalia er ett av dem, ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Vold og tunge psykiske lidelser eksisterer i deler av det somaliske miljøet.
Kommunikasjonsproblemer
Ut ifra den norske rettsoppfatningen har det beviselig vært nødvendig å sikre flere somaliske barn et tryggere hjem. Vedtakene som blir gjort i fylkesnemnda er forankret i en rettergang der begge parter har en egen advokat. Systemet skal være godt. Men det er likevel noe grunnleggende som svikter.
Mye av grunnlaget for dommen legges tidligere, i kommunikasjonen mellom den enkelte mor eller familie, og barnevernspedagogen, hvis sistnevnte har en ”veilednings- og informasjonsplikt”, samt et ansvar for å sørge for en «forsvarlig kommunikasjon” med familien. Det er grunn til å tro at det syndes en del her, sett fra de somaliske kvinnenes perspektiv.
Det er grunnlag for å hevde at manglende bruk av tolk truer rettssikkerheten, dette er tidligere også påpekt av IMDi.
Mangel på minoritetsfamilier som fosterhjem, skaper også grobunn for frustrasjon. Her er det kanskje primært frivillig sektor og innvandrerforeningene selv som har tatt skjeen i egen hånd.
Lovte bedring
Det skal visstnok bli bedre med tiden, lovte statsråd Kjetil Andreas Ostling i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet i sitt svar til kvinnene i demonstrasjonstoget. Selv om han slett ikke møtte kvinnene på deres følelsesmessige frustrasjon, lovte han bedring med tanke på utvikling av kultursensitiviteten i både utdanning og praksis innenfor sektoren.
Fra avmakt til engasjement
Opptoget var en demonstrasjon av motmakt. En synliggjøring av at avmakt kan vendes til engasjement, med ønske om å skape en forandring. Bare slik kan disse kvinnene gå oppreist, idet de minner politikerne om at regelrytteri og mulige «røveri», heller bør bli vedtak som kan møte forståelse hos den andre, gjennom en styrket kommunikasjon mellom to mennesker, i et samtalerom på barnevernets kontor.
