Norge skyver ut og holder mennesker utenfor arbeidslivet ved å «sertifisere» dem som syke og uføre. Vi trenger flere bedrifter som viser samfunnsansvar ved å tilby ungdommer og uføre arbeidspraksis.
Vi står ved terskelen til et nytt år med nye muligheter. Blanke ark og fargestifter ligger klare. Det sies at Norge er verdens beste land å bo i. Vi er et «likhetssamfunn», har høy arbeidsdeltakelse også blant eldre og kvinner. Norge er en økonomisk suksesshistorie med seksdoblet levestandard på hundre år og med høyest BNP pr. innbygger i OECD. Landet vårt har høy produktivitet, effektivitet, omstillings- og konkurranseevne, stabilitet og forutsigbarhet. Det er høy tillit mellom mennesker og samfunnsinstitusjoner.
Stopp litt! Er dette hele sannheten? Norge er det landet i OECD som har den høyeste andelen av befolkningen utenfor arbeidslivet grunnet sykdom og uførhet (Hernes 2010). Norge er et annerledesland ved at vi skyver ut og holder mennesker utenfor arbeidslivet ved å «sertifisere» dem som syke og uføre. Når 700.000 befinner seg på ulike økonomiske støtteordninger i regi av velferdsstaten, må en anta at en del av dem befinner seg i livssituasjoner som oppleves uverdige og at livskvaliteten er lav. De befinner seg i et «varig utenforskap».
Kirkens Bymisjon på Haugalandet har gjennom arbeidstiltaket «I Jobb» sett at mennesker som har vært lenge borte fra arbeidslivet på grunn av rusproblematikk har arbeidsevne, ressurser og kan bidra. Arbeidets betydning for status, selvbilde og posisjon er viktigere enn noen gang. Det å være arbeidstaker gir identitet. Arbeid gir selvrespekt, økt selvtillit og en verdsatt sosial rolle.
Det er et problem når mennesker faller ut av arbeidslivet, eller aldri kommer over terskelen til en jobb. Det er spesielt urovekkende at ungdom og unge voksne faller ut av utdanning og blir trygdemottakere i ung alder. Kirkens Bymisjon på Haugalandet starter i vår «Pedalen Sykkelverksted» som et stabiliseringstiltak med arbeidstrening for ungdom under 25 år med avbrutt videregående utdanning og ingen kontakt med arbeidslivet. I et arbeidsmarked som etterspør kompetanse, vil denne gruppen bli trygdemottakere om en ikke motiverer til arbeid og individuelt tilpasset videregående opplæring. Vi trenger flere bedrifter som viser samfunnsansvar ved å tilby ungdommene arbeidspraksis. Det bidrar til et samfunn som gir rom for alle. Ta ressursene i bruk!