Å ville selvstendighet er noe annet enn å være selvstendig. I mange av livets faser er det nødvendig med noe midt i mellom.
– Hva gjør du?
Denne uken ble jeg nok en gang utsatt for et forskerspørsmål. Slik er det når man leder ny omsorgsinnretning (Kampen Omsorg+) og er tett på et EU-pilotprosjekt i velferdsteknologi. Neimen om jeg vet hvorvidt jeg bidrar til å opplyse samfunnet, men forskerspørsmål gir i det minste anledning til egen refleksjon.
– Spør du hva jeg gjør akkurat nå? Ja, da er svaret at jeg er inne på nettsidene til Skatt Øst for å finne hvordan jeg melder flytting for en som ikke har pass, førerkort, nettbank, mobiltelefon eller kjenner MinID. Forrige arbeidsoppgave ble utført hos en pjusk og avmagret mann. Han ble utskrevet fra Lovisenberg sykehus i går, hjemmesykepleien hadde ikke på arbeidslista at han skulle gis frokost, og klokka 13.30 ringte han for å få et glass vann. Henvendelsen ble til en sykepleierfaglig observasjon, en miniporsjon middag, litt øl i glasset og noe telefonering. Snart kommer ambulansen som skal ta han tilbake til Lovisenberg.»
Selvstendighet er en dyd
Selvstendighet er en dyd i dagens samfunn, og språklig sett er det få innsatsområder som benytter ordet flittigere enn politikkutforming for omsorgssektoren. 23 ganger er ordet nevnt i Meld.St.29 «Morgendagens omsorg». «Skal velferdssamfunnet virkeliggjøre verdier som deltakelse, uavhengighet, selvstendighet, verdighet og normalisering forutsetter det sterk brukerinnflytelse og kontroll over egen livssituasjon» (4.1).
Jeg er enig i formuleringen, selv om jeg altså akkurat er avslørt som vikar for deler av et selvstendighetsprosjekt – som denne gang gjaldt å finne minste motstands vei til adresseendring i Folkeregisteret.
«Something between»
Å ville selvstendighet er noe annet enn å være selvstendig. I mange av livets faser er det nødvendig med noe midt i mellom. Går jeg tilbake til forskerens spørsmål: «Hva gjør du», er svaret at jeg er en «betweener» – en slags vadestein i et samhandlingsreformert helsevesen og selvstendighetsorganisert samfunn. Ved dette er jeg også en forvalter av fortrolighetskunnskap.
Flyttes mikrolivet på Kampen over på makrosamfunnet står vi tilbake med spørsmålet; hvor er det hjelp å få til å leve selvstendig?
En utfordring til eldresentra og Omsorg+boliger
Vi som driver omsorgstjenester og de som bedriver politikkutforming må ikke bare anerkjenne dette spørsmålet, men gi konkrete svar – det vil si tiltak, dersom ikke selvstendighetsprosjektet skal hekte folk i sårbare livsfaser helt av samfunnshjulet.
Eldresentra og Omsorg+boliger peker seg ut som egnede «inbetweenland». Kanskje må disse virksomhetene i selvstendighetens tidsalder utfordres til mindre fokus på subsidierte fot- og frisørtjenester, mat og underholdning, og rustes til å bli arenaer for livsmestring.
I tillegg til sosial møteplass og godt ernæringstilbud bør dette være det naturlige og kompetente stedet å henvende seg når noe blir uoverstigelig komplisert. Eldresentra og Omsorg+boliger bør videre kjennetegnes som arenaer for ny læring og kunnskapsutveksling. Når vi en gang kommer dit i omsorgsutviklingen at det skal etableres «callsenterløsninger» – ja så bør de kanskje også legges hit.
Omsorgstjenester/arenaer som skal bistår borgere med økte krav til mestring av selvstendig liv, fordrer imidlertid samfunnets oppmerksomhet og aksept. Her må kunnskap, moralsk bevissthet og etisk refleksjon bygges, for om selvstendighet er en dyd må de som skal arbeide med den underkjente uselvstendigheten være kompetente, ha bredde i kunnskapen, velutviklet dømmekraft, sensitivitet og evne til respekt.