En stigmatisering som er direkte livstruende.
Vårt land har i flere år hatt erstatningsmedisin for brukere av heroin. De tilbys metadon, subutex eller subuxone. LAR (legemiddelassistert rehabilitering) er evaluert til å være et viktig og godt bidrag til varige og positive endringer i manges livssituasjon. Legemidlene har vært et virkemiddel for at enkeltpersoner har fått større kontroll på livene sine. Ut av det illegale markedet og mot en større og større etablering i samfunnet med bolig, jobb og for mange – familieetablering.
Men det er alt for mange som faller ut eller aldri har klart kravene i dagens LAR-system. Dette skyldes spesielt to forhold.
Den typiske norske rusbrukeren er blandingsbruker. De blander heroin, amfetamin og benzodiazepiner ( eks. sobril og valium) i samme sprøyte. LAR-systemet godtar en viss (illegal) tilleggsmedisinering, men dette holder den enkelte fast i det illegale markedet og ender ofte med at de avbryter LAR-behandlingen.
Det er nødvendig med en langt større individuell vurdering, da i samarbeid med andre etater og tiltak som kjenner klienten godt, for at flere skal lykkes via legale medisiner.
Et eksempel på diskriminering er at mennesker som har fått utskrevet smertestillende medikamenter over en viss tid “innenfor systemet” anbefales en nedtrapping på disse medikamentene fra 6 til 12 måneder. Er du derimot registrert som rusavhengig med det dette innebærer av mangel på bolig, jobb og sosialt nettverk, får du en nedtrappingsplan på tre uker.
Jeg finner heller ingen rasjonelle forklaringer, verken medisinfaglige eller sosialfaglige, som forsvarer at en stor gruppe amfetamin- og benzoavhengige er overlatt til det illegale markedet for å holde abstinensplagene unna. Mennesker med denne type avhengighet kunne fått hjelp blant annet av medikamenter som brukes i ADHD-behandling og lovlig forskrevne benzidiazopiner.
Det denne gruppa i dag får kjøpt på det illegale markedet er “hjemmeprodusert” (ca. halvparten av gateamfetaminen i Oslo er i dag meta-amfetamin), og hvilke virkestoffer som brukes, er ofte overlatt til fantasien.
Vi ser imidlertid resultatene; mennesker som mister fullstendig virkelighetsbilde og går inn i en tilstand som for omgivelsene oppleves som grenseløs smertefull. Aggresjonen og sinne, paranoide vrangforestillinger – fulgt av en adferd som medfører utestengelser fra ulike tiltak, alt fra lavterskel væresteder og hybelhus til akuttiltak innen somatikk og psykiatri. Ofte kan det ende med en natt på glattcella – det blir det eneste mulige “tilbudet”.
Det snakkes så mye om individuell oppfølging, tilrettelegging og tilbud – for en stor gruppe rusavhengige gjelder dette ikke. For oss som møter mennesker i disse livssituasjonene, er det umulig å forstå logikken. Vi kan ikke kalle det annet enn fordommer.
God sommer, godtfolk!